Årets 17. mai bli uten folketog, og Aud Vollan husker godt fraværet av folketog under krigen.
Aud Vollan er født januar 1931, og har dermed ikke alltid kunne feire nasjonaldagen. Når krigen tok slutt var hun 14 år, og hun sitter igjen med mange minner fra de første nasjonaldagsfeiringen etter krigen. Med seg i minnet har hun og de årene de ikke fikk feire 17. mai.
Det har gjort at hun setter ekstra pris på feiringen.
– Når man har opplevd fem år uten friheten, og 17. maifeiring, så setter man ekstra pris på det, sier Vollan til Birkenesavisa.
Går alltid i tog
Hun lovet seg selv etter krigen at hun skulle gå i 17. maitog så lenge hun klarte det. Det løftet har hun holdt frem til nå, men i år blir det dessverre ikke 17. mai tog for henne, eller noen andre for den saks skyld.
Vollan er født og oppvokst i Farsundsområdet. Faren hennes var prest i Herad og Spind kommuner.
– Det var mange tyskere i området, men jeg var aldri redd under krigsårene. Jeg har bare en lei opplevelse fra de tyske soldatene, sier Vollan.
Etter at prestene la ned sitt arbeid i protest i 1942 var motreaksjon fra tyskerne at bilen deres ble plombert. Sykkel ble derfor fremkomstmiddelet deres under krigen. Etter å ha syklet sammen med foreldrene til en konfirmasjon i 1943, ble de stoppet av tyske soldater som krevde dem for grenseboerbevis.
– Jeg var ikke 15 år, og dermed for ung til å ha det, men det ville de ikke tro på, og situasjonen var ganske ubehagelig før min far fikk overbevist dem, sier hun.
Freden kom
Det var selvfølgelig en stor glede at det ble fred, og den gleden delte hun naturlig nok med hele landet.
– Alle reiste inn til Farsund for å feire. Men fredsdagen og den første 17. maifeiringen fikk vi aldri tatt del i. Samtidig som vi i familien var glad for freden, opplevde vi samtidig en stor sorg. Min bror, som bare ble tre år, døde 5. mai, og dette preget oss naturlig nok veldig sterkt, sier hun.
Året etter reiste hun til Lyngdal hvor hun gikk på privat realskole.
– Der gikk jeg i mitt første 17. mai tog på seks år. Det var veldig stort for meg. Jeg var fra ei lita bygd, og ikke vant slike store tog, og folkemasser. Skoleårene 1947-1949 gikk jeg på skole på Birkeland. Siden den gang har jeg feiret 17. mai på Birkeland, forteller Vollan.
Hun husker godt jubelen og stemninga, den gang da de feiret på Morhommer.
– I 1949 var jeg russ. Til kirka ble vi kjørt med lastebil fra Bendiks, alle 21 elevene stående på lasteplanet. Jeg husker også veldig godt de fantastiske kortesjene hvor veldig mange var med. Jeg er så begeistret for den friheten vi vant da, og for demokratiet i Norge, og for hvor bra vi har det, sier hun.
– Hvordan blir feiringa i år?
– Det starter med at min datter Magnhild kommer til frokost klokken åtte. Så tar vi turen ned til minnestøtta, og så til Drive-In gudstjenesten ved kirka. Deretter kjører vi til Søgne og tilbringer dagen hos henne der, sier Vollan.
– Hva betyr nasjonaldagen for deg?
– Vi som bor her må være glad og takknemlig for det. Vi må ikke glemme å feire friheten. Det at vi har en slik dag, hvor hele folket sammen kan feire friheten og demokratiet. Det er en guds gave til folket at vi får lov til å ha det så godt, sier hun.
