Mange drømmer om hvit jul og vakre julesanger – og vi fikk begge deler.
Den etterlengtede julesnøen og medfølgende kuldegrader kom som bestilt et par døgn før julaften. Første snøfall i plussgrader ga slapseføre, men så falt temperaturen til minusgrader nærmest over natten. Da Birkelandsbygda våknet til liv mandag 24. desember, var natur og landskap dekket av et femten centimeter hvitt snøteppe som skapte den optimale vinteridyll.
Termometeret i Nordåsbakken formiddagstid viste åtte minusgrader og disse hadde forvandlet sørpeføret til lettkornet, tørr snø, fristende for barn til å boltre seg ute med kjelke og akebrett. Busker og trær, godt innhyllet i det hvite element, var et vakkert syn opp mot en klar og blå desember-himmel.
Ved solnedgang og mørkets frembrudd kom stjerner i hopetall til syne på himmelhvelvingen. Akkurat denne overgangen fra lys til mørke, fra dag til kveld ga de mest stemningsfulle synsinntrykk av natur og landskap. Å speide opp mot himmelen og se de mange blinkende stjerner i det endeløse himmelrommet, ledet tankene denne julekvelden som alltid, hen på skaperverkets overveldende storhet.
Flere av våre kjente julesanger, skrevet av danske diktere, skildrer universets mangfold og prakt som i «Deilig er den himmel blå, lyst det er å se derpå» av Nikolai Frederik Severin Grundtvig. De aller vakreste uttrykk for dette finner vi i pilgrimsangen, også kalt for «Julesangenes julesang»: «Deilig er jorden, prektig er Guds himmel» av Bernhard Severin Ingemann – sangen som det lyttes til og som synges utallige ganger i juletider og som i kombinasjonen tekst og melodi alltid rører ved menneskers hjerter, tanker og følelser – enten den synges flerstemt av Sølvguttene, som solo av Sissel Kyrkjebø, eller unisont av sognebarn i Birkenes.
Knut Geir Aas
