Min kjære lille venn. Du fortjener så mye mer.
Så mye mer enn jeg kan gi deg akkurat nå. Du skal vite at jeg i mange år, har kjempet min stille kamp for deg. Nå har jeg brettet opp ermene mine og nå er jeg klar til å kjempe høylytt. Du skal vite at kampen jeg kjemper, står jeg ikke alene i. Hele barnehage-Norge kjemper, slik at vi skal få en bedre barnehagehverdag sammen du og jeg.
Min kjære lille venn, barnehagen har nå fått vedtatt en minimums bemanningsnorm som skal sikre at du skal ha tilstrekkelig med voksne. Politikerne tenker at det er en seier for deg, for meg, og vår hverdag. Du vet jo like godt som jeg, at bemanningsnormen langt ifra er god nok. For du og jeg vet noe som mange av politikerne ikke vet. Vi vet at gjennom hele dagen som vi er i barnehagen sammen, så er det et fåtall av timer hvor minimumsbemanningen gjennomføres. Har du telt timene som vi er sammen? Det har nemlig jeg. Gjennomsnittlig tre til fire timer hver dag.
Min kjære lille venn, ser du bemanningsnormen som en seier slik politikerne gjør? Ser du bemanningsnormen som et hån? Som et overgrep? Mot min profesjon og mot din barndom? Både du og jeg fortjener så mye mer. Barndommen din fortjener så mye mer.
Min kjære lille venn, hører du på stemmen min når jeg leser bok for deg, at jeg har mistet innlevelsen min? Merker du at jeg egentlig ikke kan lese for deg, selv om jeg gjerne vil? Merker du at jeg innimellom lesingen kikker febrilsk ut i rommet for å forhindre konflikter? Merker du, at jeg sitter halvveis på gulvet slik at jeg raskt kan reise meg opp, dersom det skulle skje noe med de andre?
Min kjære lille venn som biter, kjenner du på kroppen det jeg kjenner? Kjenner du at jeg ikke har kapasitet til at du biter? Ser du fortvilelsen jeg prøver å skjule i øynene mine? Vet du at grunnen til at jeg blir fortvilet ikke er din skyld? Fortvilelsen er rettet mot at jeg ikke har nok hender til at jeg kan veilede deg og inngå i relasjonen med deg slik jeg burde.
Min kjære lille venn som gråter. Kjenner du hånden min som stryker deg på ryggen? Kjenner du at strykene mine gjerne vil at du skal stoppe å gråte? Du skjønner, jeg føler så inderlig smerten din, men det er så mange som trenger meg akkurat nå. Jeg prøver ikke å ikke vise deg det. Jeg håper du ikke merker det? Kjenner du på kroppen din at jeg vil du skal stoppe å gråte før du er klar for det?
Min kjære lille venn i garderoben, la du merke til at jeg ikke hadde tid til å la deg kle på deg selv, slik rammeplanen sier jeg skal gjøre? Merket du at jeg stresset med å få alle sammen ut slik at jeg rakk møtet? Merker du at jeg syntes det er vondt å gå fra deg? Det er så vondt fordi møtetid betyr mindre voksne som kan hjelpe, trøste, sette ord på og veilede deg.
Min kjære lille venn, hva føler du når jeg aviser deg, når du inviterer meg inn i rolleleken? Vil du invitere meg inn i leken i morgen? Eller blir den gjentatte avvisningen for stor for deg å bære? Hva lærer jeg deg? Hva skjer med utviklingen din og evnen til å knytte deg til andre mennesker, når avisningen ikke lengre hører til tilfeldighetene, men blitt implementert i din hverdag? Du vet – lek er den viktigste læring og bearbeidelses arenaen du har. Hvorfor tar ikke regjeringen dette på alvor?
Min kjære lille venn, jeg vil be om unnskyldning hvis du noen gang har følt på noe av det som jeg kjenner sånn på. Jeg vil be om unnskyldning på vegne av regjeringen, de som styrer landet vårt, og som mener at stedet du er på opptil 9,5 timer hver dag, er godt nok bemannet. Her har regjeringen gjort en stor feil. De har feilberegnet ditt behov for kjærlighet, trygghet og omsorg. Det mest elementære vi kan gi deg, og den feilen er det du som lider under. Jeg lider også, fordi jeg må stå å se på og ta del i dette overgrepet hver dag.
Min kjære lille venn. Jeg vil også be om unnskyldning på vegne av kommunen du bor i. Kommunen kan velge å styrke bemanningen slik at du får en bedre hverdag. De færreste kommuner gjør det utelukkende fordi det koster penger. Men både du og jeg vet – at det koster mye mer å la være. Tidlig innsats er viktige ord for samtlige kommuner – hvorfor skjønner de ikke det som du og jeg for lengst har sett? Tidlig innsats handler om akkurat deg! I dine første leveår. Tidlig innsats handler om å ha muligheten til å inngå i relasjoner med akkurat deg. Det kaller jeg en langsiktig samfunns investering med høy avkastnings rente.
Min kjære lille venn. Jeg vil be om unnskyldning for at jeg i altfor mange år, har godtatt, kamuflert og deltatt i dette overgrepet. Jeg vil be om unnskyldning for at jeg har satt på vent alle mine innerste tanker om det aller viktigste vi har, nemlig deg. Jeg vil be om unnskyldning for at jeg ikke har klart å tilby deg en bedre hverdag som du så sårt fortjener. Men du skal vite, jeg har gjort mitt aller beste med de rammene jeg har blitt tildelt.
Min kjære lille venn, samtidig som jeg ber om unnskyldning så vil jeg også fortelle deg hvor stolt jeg er av å være barnehagelærer. At jeg hver dag får lov til å møte deg og ditt liv. Jeg vil fortelle deg hvor stolt jeg er av min arbeidsplass og mine kollegaer som daglig strekker seg det lengste de kan klare for at du skal ha det fint i barnehagen. Du og jeg, kaller dem for blekkspruter i superheltkostymer. Det er akkurat det de er. Du og jeg er ydmyk ovenfor disse blekksprutene som hver dag gir mer av seg selv enn vi overhodet kan forvente av noen yrker i dette landet. Den ydmykheten og respekten er det flere som burde vist alle de som jobber i barnehage.
Disse blekksprutene er noen helt spesielle mennesker. De klarer å gjøre alt på en gang. De jobber under høyt press og noen ganger – er jeg sikker på at de holder på å miste pusten og tidels seg selv. De blekksprutene er her for deg hver eneste dag. De flytter på vakter, jobber overtid og jobber på sine fridager slik at du skal bli godt ivaretatt. Det skjer så mye i kulissene – som bare blir tatt forgitt. Uten disse blekksprutene i superheltkostymer så ville barnehagen vært noen helt annet enn den er i dag.
Hadde disse blekksprutene lagt fra seg sine tentakler i morgen – Da er jeg overbevist om at det ville vært gitt ordre om unntakstilstander i alle landets barnehager. Akkurat slike tiltak som det blir iverksatt under naturkatastrofer. Katastrofen i barnehagen er ikke målbare i den forstand som en flom eller et jordskjelv. Men jeg skal love deg at stresset, bekymringene vi bærer på og maktesløsheten vi daglig kjenner på, kjennes ut som en intens flodbølge i hjertet og i magene våre hver dag. Den flodbølgen kan du som politiker gjøre noe med! Du kan gjøre en forskjell!
Min kjære lille venn, jeg skriver disse ordene fordi jeg vil gjøre en forskjell og jeg vil være stemmen din som kan si noe om hva du trenger. Jeg skriver disse ordene fordi jeg vet at du trenger flere varme hender og flere ledige fang til din allsidige utvikling. Jeg skriver disse ordene fordi du trenger flere voksne som kan oppdage, leke, le og lese sammen med deg hver dag. Jeg skriver disse ordene fordi jeg vet at du trenger flere voksne som kan trøste, tørke tårer gi deg en klem og vise deg forståelse når du trenge det som mest. Både du og jeg trenger politikere som våger å investere i din fremtid og i din barndom. Vi trenger politikere som er villige til å legge til rette for at vi kan klare å gjøre jobben vår på en god og forsvarlig måte. Vi trenger en regjering som går inn for å styrke den lovfestede bemanningsnormen.
Maylinn Pedersen Raen
Mamma og barnehagelærer
