Den hvite nedbøren – en «venn» og en «fiende»
LESERBREV: En slik karakteristikk, – spissformulert og i overført betydning, – er det fristende å bruke om snø som laver ned fra oven og etterlater seg hvite og kalde halvmetertykke tepper i naturen og som forandrer den fra høst – til vinterlandskap.
«Venn» og «fiende» er ord som faller en inn alt etter de gleder, muligheter og forlystelser den hvite nedbøren gir oss mennesker sett i forhold til de ulemper, bekymringer og kostnader den medfører. Vi har forskjellige erfaringer, meninger og holdninger til denne værtypen. Noen lovpriser snø som faller, andre synes den er plagsom og ønsker den dit pepperen gror.
Bortsett fra et snøfall i november forrige år, har før – og etterjulsvinteren frem til begynnelsen av februar vært uvanlig snøfattig. Bar mark med grønne grasstrå i plenene, rolige vindforhold og mange døgn med grader på plussiden, har gitt liten følelse av vinterårstid. Vi har opplevd utypisk vintervær. «Du verden, så lettvint og greit vær vi har,» er kommentaren fra folk flest. «Så godt å slippe snømåking i vind og kulde. Og så velsignet å kunne bevege seg utendørs på et minimum av glatte og islagte veier.»
En tidligere lensmann i Birkenes kom en gang med følgende utsagn: «Snø og bilkjøring hører ikke sammen». Sant er det at all trafikk foregår atskillig mer problem- og skadefritt i bart landskap. Mang en bilist har dårlig erfaring med kjøring i ufyselig vintervær og havnet i grøftekanten. Ikke få pensjonister i vårt land er klimaflyktninger som tilbringer lange perioder i sydlige land nettopp for å slippe unna snø, is og kulde her nord. En kald og rufsete snøvinter kan være en hard påkjenning for eldre mennesker.
Noen dager ut i februar måned – den fjerde og femte – skjedde så værforandringen i Birkelandsbygda. Den kom som «julekvelden på kjerringa» som uttrykket heter og brukes om noe helt uventet. De hittil så snille og nådige værgudene gjorde oss kjent med årets første hvite nedbør. Rolig og forsiktig la den et teppe av lette og myke snøfiller på bakken. Trær, busker og landskap fikk vinterkåpa på. All naturen ble plutselig så lys og ren, hvit og vakker. Badet i solskinn ga den idylliske synsinntrykk. Huseiere fikk fart på seg med sørlandsskuffer og snøfresere for å få ryddet snøen unna i tun og innkjørsler. Nødvendig arbeid er dette – slett ikke bare lystbetont – men positivt en form for fysisk trening. En del beboere opplever det likevel ganske besværlig og brysomt å få måket snøen av veien.
Blant landets innbyggere er det en stor gruppe, både av den yngre og den eldre generasjon, som ønsker snøen hjertelig velkommen og gleder seg over hvit vinter. «Endelig kommer den etterlengtede snøen,» tenker de. Sesongen er reddet for ivrige skientusiaster, enten de er vanlige turgåere på Toplandsheia, skiskytterveteraner i lysløypa eller renner i slalåmbakker. «Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski», heter det i sangen, så da gjelder det jo bare å komme seg ut i løypene i skogen, på heia og i fjellet. Barn på ulike alderstrinn blir også motivert til aktiviteter ute i det fri. Vi ser dem der de boltrer seg i snøen, lager snøhuler, lykter og snømenn, renner på akebrett og kjelker i bakkene og går på ski i løypene. De gleder seg over og i det hvite element – så lenge det varer – og før vårsola gjør ende på det og «skaper» en annen og ny årstid i sterk kontrast til den forrige.
Kanskje er det denne kontrasten mellom våre fire årstider Aase Nordmo Løvberg, operasangeren fra Målselv, sikter til når hun sier: «Årstider er best i Norge». Vi nordboere kan vel si oss enige.
Knut Geir Aas
Dersom du har et leserbrev du ønsker på trykk, send det til red@bavisa.no!
