Det er godt over halvveis i november, og det begynner å bli skikkelig kaldt.
På Oggevatn bor det ei dame som funderer på så mangt. Skiftningene i naturen har en helt spesiell plass i hjertet til Birthe Lill Thorvaldsen. Hun deler noen av tankene sine med Birkenesavisas lesere.
Men vi får være lykkelige for at vi får noen skimt av sola. Det er ikke så mye vi har sett til den i høst. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe, sier nå jeg.
Høsten har noe trist over seg, noe er slutt, og det er ennå lenge til det blir lyst og varmt og grønt igjen. Det blir enda mørkere for hver dag en måneds tid. Tid for å gjøre det det ikke er så mye tid til når sommeren er der. Rydde og vaske, tenke noen tanker og legge noen planer.
Jeg har en grønn sone mellom meg og vinteren. Vinduskarmene, og de er fulle. Alle steder. I absolutt heile huset. Alt det som koste seg ute mens det var varmt, og som jeg vet kommer til å sture og se litt pjuskete ut, men som kommer til å ta fatt på nytt og gi glede når dagslyset begynner å øke på slutten av vinteren en gang.
Amaryllis som i grunn ikke er så pene akkurat nå, men et par har fått nye knopper og det kommer blad etterhvert. Noen av dem har vært hos meg i flere år. Jeg setter pottene ut i hagen der de frister en ganske gjenglemt tilværelse det meste av sommeren. I år holdt de på å drukne fordi de stod i tette potter. Etter at de nesten hadde tørka inn på forsommeren da det var pent vær og mye å gjøre og jeg glemte dem litt.
Slutten av sommeren henslepte de under bladene til en gresskar-plante som tok litt av, og jeg glemte dem igjen. Men så kom det ei frostnatt, heldig for dem for jeg så dem og redda dem inn. Og for alt dette dårlige stellet belønner de meg med nye knopper nå. Snakk om trofaste venner! Hadde jeg brukt hatt skulle jeg jammen tatt den av for dem.
I vinter vil jeg se om jeg klarer å holde i live et par tomatplanter. Jeg tok stiklinger av dem, og satte dem i vinduet. Det er en studie i hva som skjer når varmen inne ikke passer til mengden lys de får. Jeg er imponert over hvor lange og tynne det går an å bli. De har faktisk fått knopper de også, så jeg må nok leke bie med en pensel om en stund. Det er morsomt å se hva som fungerer for disse plantene, eksperimentere litt med hvem som klarer en vinter, og hvem som ikke gjør det. Det er livskraftige saker det er snakk om. Og vinteren blir litt kortere sammen med dem.
