I Planutvalget i Birkenes er det gjennom mange år etablert en praksis der det å gi dispensasjon fra vedtatte planer er blitt regelen snarere enn unntaket. Flertallet av planutvalgets medlemmer ser ikke ut til å ta sine egne planvedtak på alvor. Det er uheldig, noe BirkenesAvisa har påpekt på lederplass ved flere anledninger.
En plan skal blant annet bidra til å gi innbyggerne forutsigbarhet og sørge for likebehandling. Samtidig skal planen signalisere en vilje til å oppnå noe. Når politikerne vedtar en plan, sier de ja til en ønsket utvikling. Da sier de nødvendigvis samtidig nei til noe annet.
Det samme gjelder når de sier ja til en dispensasjonssøknad. Ved å si ja til den enkelte søknaden de får på bordet, sier politikerne samtidig nei til å følge opp intensjonene de hadde i planen de dispenserer fra. De lar altså hensynet til enkeltpersonen veie tyngre enn helheten eller særinteressene planen skulle ivareta, som hensynet til trafikksikkerhet, estetikk, friområder, dyrka mark eller biologisk mangfold.
Vi kan for så vidt forstå politikernes ønske om å være greie og si ja. Det er jo mye hyggeligere enn å si nei. Vi er også enige i at det er områder i kommunen hvor det bør være en relativt kurant sak å gi dispensasjon til å bygge en bolig eller fritidsbolig, eller dele fra en tomt til sønnen eller datteren eller hvem det måtte være.
Men i tettbygde strøk, der presset på dyrka mark, friområder og fortetting i etablerte boligfelt er størst, kan et velment ja til en dispensasjonssøknad bli som en boomerang som kommer tilbake og skaper merarbeid for administrasjonen og splid mellom søkerne og naboene, hvis interesser politikerne også skulle ivareta i utgangspunktet.
I Birkenes er det blitt et mønster at administrasjonen sier nei til dispensasjonssøknader som går på tvers av gjeldende planer, bare for å oppleve at politikerne sier ja, som oftest uten å knytte noen som helst restriksjoner eller føringer til vedtaket. Dermed fraskriver politikerne seg muligheten til å påvirke utbyggingen av den aktuelle tomta eller det aktuelle området.
Samtidig flyttes de ubehagelige diskusjonene fra møterommet på Kommunehuset og ut i boligfeltet der naboers ønsker og behov står steilt mot hverandre. Det så vi ganske tydelige eksempler på sist uke, da Planutvalget var på befaring i Nordåsen og på toppen av Kleivstykket. Begge steder er det søkt om, og gitt, dispensasjon til boligbygging.
Hadde politikerne holdt seg til den vedtatte reguleringsplanen da de første dispensasjonssøknadene kom i Nordåsen, ville det ligget en ledig boligtomt der i dag. Og hadde politikerne lagt føringer på utbyggingen av tomta på Øygarden, kunne nabodisputten der muligens vært unngått.
En skulle tro at det ville være trygt og godt for en politiker å ha en vedtatt plan i ryggen når vanskelige saker dukker opp. Da kunne man vise til planen og si ”det er dette vi ønsker for dette området, planen er vedtatt av et flertall av de folkevalgte”.
I Birkenes er det motsatt; her blir planer sett på som noe brysomt, noe som stikker kjepper i hjulene for alle som ønsker å ”få til noe”. Resultatet er at tilfeldigheter og enkeltpersoners ønsker bestemmer hvordan kommunen skal bygges ut. Er det en ønsket utvikling?
