Fremtida til Tobias Jorde diskuteres igjen.
LESERBREV: Jeg har nå bodd borte fra Birkeland i drøyt tre år, men følger utviklingen til bygda jeg vokste opp i blant annet gjennom lokalavisen, hjemreiser og samtaler med venner og familie. Nylig kunne jeg lese om folkemøtet som ble avholdt med tanke på Tobias Jorde sin fremtid, og reaksjoner i kjølvannet av dette, blant annet fra Ronny Thomassen (nabo) som påpeker hvor trist området ser ut for tiden. Beskrivelsene som gis av Thomassen gjør at også jeg reagerer – fra helt oppe i havgapet på Sunnmøre.
Det er et unikt område man har med å gjøre i et sentrum, og hvis man reiser rundt omkring så er det ikke ofte man ser arealer med slikt potensial som «den grønne lungen» på Birkeland; kolleger i kulturbransjen uttrykker både misunnelse og sine umiddelbare ideer når jeg viser dem bilder av Tobias Jorde. Et sted som dette har gjerne en slik effekt på folk som jobber med kunst og kultur. Kan man bruke det offentlige rom til kulturarrangementer så er vår grønne flekk i sentrum perfekt!
Selv har jeg sterke meninger om selve «scenen». Jeg var også, før jeg flyttet, del av en gruppe som jevnlig satt seg sammen for å snakke om noe av det største hodebryet, nemlig seiltaket. Her kom vi aldri i mål, tror jeg. «Alle» bygder og byer med respekt for seg selv har en eller annen anstendig sceneløsning, selv bygda jeg bor i nå har det. Birkeland burde absolutt også hatt det, men det er vanskelig hvis man er så redd for det permanente. Først må man enes om det faktisk er en scene eller om det er noe helt annet. I mine øyne er det en scene, siden det faktisk er det denne kolossen brukes mest som.
Birkenes Sparebank leverer en storstilt konsert hver sommer herfra, men uten en permanent løsning til et scenehus er det umulig for andre, idealistiske aktører å produsere mindre konserter og kulturarrangementer, det påløper simpelthen for mye kostnader. Jeg leser også at det er stor skepsis til å ta i bruk seiltaket noen gang igjen, noe jeg har full forståelse for tatt i betraktning seilets kronglete og risikofylte historie. Slik jeg ser det, åpner det for andre løsninger. Gode løsninger.
Jeg skulle gjerne vært på folkemøtet. Men reportasjen derfra inneholdt mange gode innspill fra bygdefolket – både til scenen og området generelt, og jeg håper virkelig det er velvilje fra både teknisk etat og politikerne om å slippe entusiasmen i folket til. For i dårlige økonomiske tider er god dugnadsånd et enda mer kjærkomment fenomen!
Avslutningsvis vil jeg understreke at dette innlegget skrives av kjærlighet til bygda, og med et kulturhjerte som banker veldig for Tobias Jorde, og dets mange muligheter for å bidra til et levende Birkeland sentrum. Og mens man venter bør man følge Thommassens oppfordring om å ta ansvar for en oppfriskning av området slik det ligger her og nå.
Jeg gleder meg til en dag å returnere hjem med flyttelasset fylt med kulturelle ideer og nye erfaringer.
Mi snakkes på Tobis Jorde!
Geir Atle Ellingsen
Produsent, Ingebrigt Davik-huset, Brattvåg
Dersom du har et leserbrev du ønsker på trykk, send det til post@birkenes-avisa.no!