KVINNEDAGEN. Det nærmer seg den internasjonale kvinnedagen – 8.mars. I 1938 hadde Gyldendal ALLE KVINNER’s blad en likestillingsreportasje – om nyåpnede Sørlandsbanens «ekspeditrise» på Gauslå i Herefoss.
«EVADATTER-SMIL»: Denne bildeteksten ble brukt i Alle Kvinners reportasje i 1938: «Arbeidet på stasjonen er mange ganger tungt. Men damen gjør det med et ekte Evadatter-smil». Vi lurer på om bildet er av Inga Uhlen – og om det er fra Gauslå stasjon? Kanskje noen av leserne vet det? (FOTO: UKJENT – FRA ALLE KVINNERS BLAD)
Reportasjen innledes med «Det fins «kjerringstasjoner» på den nye Sørlandsbanen, men det er like umulig for en kvinne å bli stasjonsmester som å bli prest eller statsråd».
«Sommerdager på det blide Sørland – hvem drømmer ikke om å oppleve det? I år kan drømmen bli virkelighet, selv om feriedagene er snaut tilmålte. I disse dager åpnes Sørlandsbanen helt frem til Kristinsand, og dermed rykker heiane og de blankskurte holmane landet forøvrig nærmere. Man kan gå ombord i toget i Oslo om aftenen klokken 11, og allerede neste morgen klokken 6 er man fremme i Kristiansand. Eller man reiser om dagen, og skifter bekjentskap med den delen av landet vårt som banen slynger sig igjennem. Stykket fra Nelaugsvatnet innenfor Arendal til Kristiansand er nytt av året, og heiane og moene innover der er en provins til landet lagt.
Gauslå er en av de nye holdeplassene som vi legger merke til, for den bestyres av en kvinne. Aha, en kvinnelig stasjonsmester, tenker vi og rusler ut for å hilse på. Atter et nytt arbeidsfelt åpnet for kvinnene. Å nei, det er nok ikke så vel. Det er nemlig like vanskelig, for ikke å si umulig, for en kvinne å bli stasjonsmester ved Norges Statsbaner, som det er å bli prest eller statsråd. Hvorfor, vil nok mange spørre. For det reisende publikum ser det da temmelig lettvint ut å stå på en stasjon med et rødt bånd om luen og gi avgangssignal for togene. Men så enkelt er det nok ikke allikevel, sier de som har med jernbanene å gjøre. En stasjonsmesterstilling er ikke noe man hopper sånn direkte inn i. For å få lov til som stasjonsmester å stå og vinke til togene, må man begynne lengst nede – som bud – og så arbeide sig oppover, være trafikkelev, gå Jernbaneskolen, bli telegrafist, ekspeditør, ja kanskje fullmektig, for så endelig å avansere til stajonsmester. Ja, hvorfor kan så ikke en kvinne greie dette, vil vi uvitende spørre. Til det vil sikkert en jernbanemann svare: – Tja, hun er vel ikke sterk nok. Hennes fysikk tillater det ikke. Og så er det sikkerhetstjenesten da. – Men sannsynligvis er den egentlige grunn den at mennene kom til å synes at det gikk deres ære nær, hvis de skulde bli kommandert av en kvinne. I hvert fall hender det aldri nu at en kvinne får komme inn på Jernbaneskolen. For en 20 år siden var det derimor ikke ualmindelig.
Men ved enkelte holdeplasser, hvor det ikke er sikkerhetstjeneste (d.v.s. ingen togkryssinger eller togmeldiner), der kan kvinnene få slippe til, og de kalles da for ekspeditriser. Populært blir disse stedene innen jernbaneetaten kalt «kjerringstasjoner». Enkelte av dem er betjent i såpass mange timer for dagen, at betalingen strekker til livets ophold, men som regel er det enten baneformannens eller banevokterens hustru på vedkommende sted som får jobben. Det vil si, visse forutsetninger for stillingen kreves naturligvis hos vedkommende, så det er ikke helt uten betydning hvad slags kone en linjemann ved jernbanen får sig. Som regel svare godtgjørelsen til hvad husleien i stasjonsbygningen utgjør, pluss lys og brenne. En bi-inntekt som slett ikke er å forakte».
Karl Uhlen fra Alvdal. De bodde på Gauslå stasjon med sine fire barn. På stasjonen var det billett- og godseksedisjon, samt postkontor. Altså en «kjerringstasjon» – med både kvinnfolk- og mannfolkarbeid.
Av: Sigbjørn Tveite