Ser dere på Demenskoret på NRK? Et fantastisk program med innslag av både sorg og glede, men aller mest et bevis på at demens ikke bare behandles av medisiner alene. Det hele blir ledet på en fantastisk måte av Ingrid Gjessing Linhave. Hun har lang erfaring som programleder og har i tillegg også erfaring som pårørende.
Jeg ser fjernsyn lineært og har bare kommet halvveis i programmet, men ser allerede nå at dette gjør godt for de demente, deres pårørende og oss som ser på. Tekster og melodier er i minnet til de reduserte hjerner på en utrolig måte. Den energien og gleden som kommer ut av øvelsene er mildt sagt rørende.
Jeg har viet mye av min fritid i musikkens verden og erfart hvor mye glede den bringer med seg. Jeg har ofte opplevd at folk sier tusen takk for opplevelsen etter en konsert. Sang og musikk er et av de sterkeste virkemidlene som finnes i verden. Hva hadde en film vært uten musikk? Supportere synger av full hals på fotballbaner og tårene triller ofte i serien «Hver gang vi møtes». Derfor er jeg ikke overrasket at sang og musikk har en helbredende virkning på mennesker med demens.
Det som er interessant er at forskningen har kastet sine øyne på sang og musikk som en del av behandlingen innen demens. Så langt har man nå kommet at man ser på om sang og musikk kan forsinke en utvikling og sågar stimulerer til å produsere nye, friske hjerneceller. Dette kom fram i program tre i demenskoret og selv om forskningen tar alle forbehold som finnes, så er det en meget revolusjonerende tanke.
Så er det jo til syvende og sist en kommune og de pårørende som sitter med ansvaret for de som rammes av demens. Hvordan kan de erfaringene som er høstet til nå komme ned til den enkelte bruker og hjelpeapparatet i kommunen? Vi vet at ressursene er knappe og at belastningen på sykepleien og de pårørende er på vei over smertegrensen. Det er helt urealistisk at alle sykehjem rigger seg med egne dirigent og pianist, men hvis sang og musikk har den gode effekten, bør man ikke da ta dette på alvor og ta det inn i framtidige planer? Staten bruker nå midler på forskning og med gode resultater. Skal vi vente på et klarsignal derfra, eller skal vi ta initiativet selv?
Vi peker ofte på frivilligheten som en redningsplanke i framtidens eldreomsorg. Den tror også jeg at vi er avhengig av, men det må organiseres. Og det må gjøres i tett samarbeid med de som til daglig jobber med faget. Vi er ikke der pr dags dato, men vi må dit.
Birkenes er en kommune som er viden kjent for sitt sang- og musikkliv. Jeg skal ikke si at de organisasjonene burde stå fremst i rekken som frivillige, men jeg tror vi har en mulighet hos oss. Kan vi ta en posisjon her og vise vei? Det hele kan kanskje starte med at noen snakker sammen.
Så vil vi kanskje mene at det ligger ikke for alle å synge i kor. Nei det er sikkert og visst, vi har alle hatt våre interesser i våre liv – i alle retninger. Men vi har alle våre musikalske favoritter, fra ungdomstiden og senere i livet. Hører vi en klassiker, skrur vi opp volumet og synger med. Til og med salmeversene fra barneskolen sitter. Og musikk skaper glede og setter følelser i sving.
Derfor er det en stor mening i det koret som NRK har satt i gang. Selv om jeg ikke har sett konserten på Chat Noir, så er jeg sikker på at det blir til stående applaus og brede smil.
Kan dette være noe for Birkenes?
Arild Windsland
______________________________________________________