Det er en voldsom bevegelse i landet vårt i dagene før jul. Folk kjører og flyr og reiser og haiker og tar tog og buss nordover og sørover og østover og rett vest. Vi skal hjem til jul.
Biler, tog, busser, ferjer og fly er fylte til randen av julegaver, forventing og lengsel. Gaver til de hjemme. Forventing om et sted å komme hjem til. Lengsel etter det stedet vi hører til. Vi skal hjem til jul.
Å komme hjem er å komme til det trygge. Det som er forutsigbart. Likt fra år til år, ingen forandringer; en ny stol i stua, kanskje, ellers er alt med det samme. Å komme hjem er å kjenne seg igjen. Fordi alt er som før.
Å komme hjem er å speile seg i ansiktene til de som tar i mot, og se seg selv. Vi er jo så like. Selv om vi kanskje ikke har biologiske bånd. Vi har likevel samme trekk. Samme nesa kanskje, eller samme smil. Samme kroppsspråk og fakter, eller samme humor. Å komme hjem er å kjenne seg igjen. Fordi vi ligner.
Jul er at Gud kom hjem. Hjem til menneskene. Gud kom til sitt eget, skriver Johannes. Gud hørte til her, var en av oss. Gud kom til den verden han hadde skapt, til de mennesker han elsket. Himmelens og jordens skaper kom til dem han hadde skapt i sitt bilde, den slekt han hadde formet av støv fra jorden og blåst livspust inn i nesen på. Og Gud kjente seg igjen. For Gud kom hjem.
Jesus er Guds sønn, som hørte til i himmelens slott, hos Gud. Men jul er at Jesus Kristus kom hjem til menneskene. Han ble menneske, for han hørte til her. Han ble kropp. Kjøtt og blod.
Den store, store bevegelsen i jula går verken østover eller nordover, og i alle fall ikke rett vest. Julens største og mest varsomme bevegelse er nedover.
Gud kommer ned. Gud kommer hjem. Til sitt eget.
Guds bevegelse er alltid nedover. Som vannet som alltid søker det laveste punktet for å renne videre, slik søker Gud det som er lengst ned. Det var derfor Gud kom hjem, til sitt eget. Til verdens 800 millioner underernærte mennesker. Til verdens 100 millioner flyktninger. Til den halve millionen nordmenn som lever under grensa for lavinntekt. Til alle ukrainere, syrere, og innbyggere i flere titalls land der det er krig. Til alle som gråter over en som de mistet og det som gikk i stykker.
Guds bevegelse er nedover. Eller hjemover. Gud kom til sine egne. Fra trone til stall. Fra himmel til jord. Fra det høye og hellige, til den som er knust og nedbøyd.
Så er vi også på vei hjemover, uansett hvor vi er og hvor vi skal.
Den gamle kirkefader Augustin sa: «Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»
Jula er også vår reise. Vi leter etter stemning, mening, fellesskap og trygghet. Vi lengter etter å komme hjem og bli omfavnet. Vi lengter etter et sted å høre til, uansett hvordan vi føler oss og hva vi har fått til.
Jula forteller oss at Gud kommer oss i møte, finner oss og tar seg av oss.
«Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født her inne i hjertets dype grunn» (fra salmen Mitt hjerte alltid vanker av H. A. Brorson)
Å komme hjem, er å være der Gud er. Og det er ikke høyt oppe eller langt borte. Gud vil bo i oss.
Herbjørn Sørebø sa: «Alle reiser er en omvei hjem.»
Kanskje alle våre reiser gjennom livet bare er en omvei til dette stedet i vårt indre, der Gud bor?
Jul er at Gud kommer hjem. Gud hører til her, hos oss. Gud har sin bolig her. Det betyr at han blir. Gud reiser ikke tilbake etter nyttår. For Guds bolig er hos menneskene. Her hos meg. Hos deg. Gud vil være der i mine og dine dager; i hverdagene og i festdagene.
Julas himmelske lovsang lyder:
Ære være Gud i det høyeste og det laveste.
Av Torill Farstad Dahl
Sogneprest Birkenes