Alle snakker om kraftprisen, men hvem gjør noe med den? Vi kan lære noe av tidligere norske politikere som våget å sette sjøbein midt i strømmen.
I 1909 vedtok Stortinget loven som fortsatt sikrer at vannkraften er norsk felleseie. Statsminister Gunnar Knudsen, sønn til vegusdaljenta Guro Aadnesdatter fra Lislevand, som ble skipsreder og politiker i Telemark, kjempet i årene etter unionsoppløsningen gjennom konsesjonslovene og «hjemfallsretten» til kraftverkene. Konsesjonsloven og «hjemfallsretten» slo fast at private kraftverk skulle falle tilbake til det norske felleskapet innen det var gått 60 år. Et genialt grep, i en fersk nasjon. Nå skulle de nye Norge bygges. Motstanden fra kapital-interessene var sterk. Vannkraft-seieren i Stortinget var Knudsens kjæreste minne fra et langt politiske liv. Og kraftutbygging ble langt på vei en offentlig oppgave, på linje med veier og skole.
Hjemfallsretten er viktig som aldri før. Men kampen står stadig om hvor mye «fri flyt» vi er tjent med – og hvem som skal ha styringen over vannmagasiner og strømpriser. Nå står vi i fare for å slippe kraftpolitikken løs i en ødeleggende flom.
Det skulle mot til å hevde norske interesser den gang for 113 år siden, for man risikerte kapitalisters vrede, men resultatet ble utmerket. Ennå nyter Norge fruktene av de modige Venstre- og Arbeiderparti-menns framsynthet.
Statsministerne Per Borten og Trygve Bratteli, og de senere oljestrateger i Arbeiderpartiet, var utvilsomt inspirert av kraft-historien, da norsk oljepolitikk ble utformet på slutten av 1960-tallet og utover i 1970-årene. Vi kunne fort blitt husmenn under utenlandske oljeselskaper. Dessverre overtok markedsliberalistene og ett av resultatene var Statoil-skandalen i USA. Den samme holdningen har preget vindkraftpolitikken, der mye av overskuddet havner i skatteparadiser.
Heldigvis bygger det seg opp et kraftopprør i befolkningen, som blant annet får den konsekvens at Arbeiderpartiet må finne tilbake til sine historiske røtter og sansen for å «bygge landet» basert på norske naturressurser, uten dermed å skape et Norge som er seg selv nok.
Eksportkabler og «energipakkene» til energibyrået Acer har, sammen med krig og grønt skifte, hatt en eksplosiv virkning på strømprisene. Visst trenger vi en viss kabel-kapasitet mellom Norge og andre land, men det er forskjell på å « ta skjegget og skjære av seg hele haka». Vi må kunne styre våre kraftressurser politisk, og ikke la oss umyndiggjøre gjennom Acer-avtalen. Det er interessant at Acer-avtalen prøves for norsk domstol, for å se om den avgir så mye makt at den rett og slett er grunnlovsstridig.
Det har vært krig om vannkraften også tidligere: Det kunne fort gått galt da EFTA-domstolen i 2007 sa at hjemfallsretten stred med konkurranseprinsippene til EU/EØS. Norge løste da problemet på fleksibelt vis, ved at Stortinget justerte loven på noen punkter. Dermed gjelder fortsatt prinsippet om at Norges vannkraftressurser skal eies av stat, fylke eller kommuner. Men dagens strømpriser, og halvtomme kraftmagasiner forteller at vi ikke kan ta for gitt at gammelt arvegods blir tatt godt vare på.
Vi må stole på at summen av det sunne folkevett overstyrer skiftende regjeringer, som alle – mer eller mindre er dominert av troen på fri bevegelse av kapital, arbeid – og energi, og glemmer at fjell-landet her nord må ta vare på sine naturgitte fordeler, hvis vi ikke skal bli offer for europeisk sentralisering.
Da tysklandskabelen «Nord Link» ble åpnet i mai i fjor og North Sea Link til Storbritannia like etterpå, fikk vi her i Sør-Norge europeiske strømpriser, og norske arbeidsplasser undergraves. Ingen kan lenger bortforklare virkningen av eksportkablene.
Hvis Gunnar Knudsen gløtter ned på sitt kjære land, vil han fortsatt kunne glede seg over at konsesjonsloven og hjemfallsretten har overlevd i 113 år. Men den store statsmann hadde utvilsomt mislikt at toneangivende norske politikere heller vil tekkes EU, og selge strøm til tyske jernbaner fremfor til egen industri.
Og takk og pris, ennå går (det meste av) fortjenesten fra vannkraften til offentlig eide kraftselskaper, og pengene kan brukes til folkets beste,- takket være Gunnar Knudsen, og hans framsynte stortingsflertall i 1909.
Salve Haugaas
Froland
____________
Leserinnlegg