Tone Kristine Solbakken vil tilby sine tjenester som ambulerende fotterapeut. Hun er nå i ferd med å etablere seg i bygda. Hun håper hun kan tilby noe nytt innen fotterapitilbud, da hun ikke har et eget lokale, men baserer seg kun på hjemmebesøk.

Hun har store deler av oppveksten fra Drangsholt, og har etter 35 år i Wales vendt tilbake til barndommens trakter, med et ønske om å slå røtter her. I tillegg til utdannelsen som fotterapeut, har hun også hjelpepleierutdannelse, og utdanning innen urtemedisin.

– Jeg har praktisert som fotterapeut i Wales, hvor jeg drev et eget firma som ambulerende fotterapeut i 20 år. Det gikk bra der, og jeg har tro på at det går bra her også, smiler hun.

– Det jeg jobber med er stell av tånegler, soppinfeksjon, liktorner, fotstell for diabetespasienter, inngrodde tånegler og fotmassasje blant annet. Jeg vil reise rundt til hjemmene og tilby disse tjenestene. Ja, jeg har begynt med tilbudet allerede, sier hun.

Fra Wales er hun vant til å kalle seg fotpleier, men har sett nå at her i Norge dreier fotpleie seg mer om neglstell og kosmetisk arbeid.

– Tilbudet mitt favner mer enn det. Jeg har både utdanning og erfaring som fotterapeut, sier hun.

– Det meste faller på plass. Nå trenger jeg bare noen føtter å behandle, sier hun.

 

 

Tone Kristine Solbakken:

Vender tilbake til barndommens trakter

– Jeg har bodd i Wales i 35 år, men jeg har alltid tenkt at jeg må jo hjem igjen, sier hun. Og med hjem igjen, så dreide det seg alltid om Drangsholt for henne. Hun har aldri bodd der, men har tilbragt alle somrene der siden hun var liten. Det er en tradisjon hun har overført også til hennes egne barn

Som vi forteller i denne avisa har Tone Kristine Solbakken returnert til Birkeland, og har allerede startet et tilbud som ambulerende fotterapeut. Vi har tatt en prat med henne for å høre litt om bakgrunnen hennes og hvorfor hun vender tilbake til Birkeland.

Tone Kristine har som nevnt aldri selv bodd her, men hennes bestefar Ommund Solbakken bodde på Solbakken, nede på Drangsholt. Der vokste også hennes far, Knut Audun Solbakken opp. For Tone Kristines del tilbragte hun hver eneste sommer på Solbakken.

Det var kanskje helst hennes far Knut Audun som gjorde seg bemerket. Han var eventyrer og helikopterpilot, og bodde mange steder i en omflakkende tilværelse. Han bodde også i mer enn 20 år på Grønland. Han døde på Grønland 11. september 1987, i en alder av 55 år, i en tragisk helikopterstyrt. Også en mekaniker dør i styrten.

Tone Kristine selv er født på Grønland, og bodde sine tre første år der, før hennes mor Rigmor ønsket en annen tilværelse og oppvekst for barna. Hun reiste til Oslo med deres tre barn, Tone Kristine, søster Anne Kathrine og bror Pål, og bodde der stort sett under hele oppveksten, ispedd besøk til både Grønland og Drangsholt.

– Min mor Rigmor er 88 år, hun bor nå på Solbakken. Det samme gjør min søster Anne Kathrine, i tillegg har jeg en bror, Pål, i Høvåg, forteller hun.

Tone Kristine flyttet til Wales i 1986, giftet seg og fikk tre barn. Nå er både hun og mannen flyttet etter dattera Merlina, som har kjøpt seg hus i Birkeneslia. De ønsker selv også å få kjøpt seg hus i nærheten, fortrinnsvis på Drangsholt eller på Birkeland.

– Jeg har bodd i Kristiansand nå et halvt år, men det er ikke helt meg. Jeg trives bedre på landet. Her sier de hei på butikken, det gjør de ikke i Kristiansand. Det er landlig, samtidig sentralt. Her har vi alt vi trenger. Skulle det være noe annet er det kort til både Grimstad, Lillesand og Kristiansand, sier hun, og røper at de har tjuvstartet litt allerede, og kjøpt seg hytte oppe ved Høgkleivvannet på Mosfjellheia.

– Det viser seg at det er mange som kjenner til min far og bestefar. Etter å ha jobbet her i to dager har jeg allerede truffet flere som kjenner til familien min. Wow, det er kult tenkte jeg med en gang. Det er mer åpenhet her, enn i Kristiansand hvor jeg har bodd det første halve året her i landet. Her kjenner jeg en «connection» allerede sier hun.

Det er ikke mange ord som avslører at hun har bodd nesten 35 år i Wales, men noen små ord kan ennå dukke opp.

– Det skjer så mye nå. Jeg har ikke helt landet. Først var det flytting, så kom korona, og annen sykdom. For min manns del er det mye arbeid med arbeids- og oppholdstillatelse. Det som var en formalitet før har nå etter Brexit blitt en veldig arbeidsom prosess, som helt sikkert tar enda ett halvår å få løst. Så er det andre småting, slik som det å kjøre på høyre side av veien, som tar tid å venne seg til. Men vi føler helt klart at det er rett valg, og ingen vei tilbake.

Hun satser å drive en ambulerende fotterapivirksomhet. Men for å sikre seg litt ekstra før tilbudet hennes har fått fotfeste, har hun tatt noen vakter i hjemmetjenesten i kommunen.

Det er mye å se frem til for familien. De er begge glade i naturen, og nå skal de også bli besteforeldre i nær fremtid.

– En ny epoke er begynt, og vi har startet med å skape røtter her, sier hun.