Svineri på Håbesland

Bak Håbesland Svineri finner vi tre gode naboer som har funnet felles glede i grisehold. Det er Thomas Stensvand, Terje Håbesland og Rune Bjørnstad som har gått sammen om tre griser som løper lykkelige rundt i en stor innhegning oppe på Håbesland.

Innhegningen er plassert mellom husene til Thomas Stensvand og Rune Bjørnstad. Rune Bjørnstad, som selv har hatt griser i flere år tidligere, er nok den som har engasjert seg mest i dyreholdet. Fra stuevinduet har han god utsikt til grisenes boltreplass, men han tar titt og ofte turen ned skrenten for å hilse på grisene.

FULL FOKUS. Når de spiser er de kun opptatt av maten, og lar seg ikke forstyrre av noe. 

Bjørnstad er opprinnelig fra Oslo, men flyttet til Lillesand i 1972. Han bodde der noen år før han flyttet til Vindsland, hvor han bodde i 30 år. Da den tidligere sjømannen gikk av med pensjon flyttet han til mindre leilighet i Lillesand, men det landlige livet lokket ham tilbake til bygda for tre år siden, og han bosatte seg på Håbesland.

RUTINER. Etter foringa har de faste rutiner, de må ganske fort på do, og etter det så endevender de jorda på jakt etter røtter.

– Først og fremst trenger jeg det landlig, men det er og mer sosialt her på bygda. Jeg får mer besøk her på Håbesland enn jeg gjorde i Lillesand. I Lillesand måtte man nesten ut på kafe for å treffe folk. Her kommer folk innom stadig vekk. Da huset her på Håbesland ble lagt ut for salg kjøpte jeg det usett. Som sjømann i cruise- og ferjetrafikk oppholder man seg i en boks på vann tett i tett med folk. Da er det godt å komme seg ut i fred og ro på landet, slår han fast.

BULLDOSERE. Grisene er litt av noen bulldosere og endevender jordet i sin jakt etter røtter.

Han setter veldig pris på grisene, som han har fått et nært forhold til. Han beskriver dem som kloke dyr og med sin egen klart definerte personlighet.

KOS. Rune Bjørnstad tilbringer gjerne litt tid med dyrene, og finner mye selskap i de kloke dyrene.

– Jeg har navn på de, men jeg vet at barna til Thomas har helt andre navn på dem. Den største uten flekker kaller jeg «Sugga». Hun er rampete, og kommer det fremmede skal de testes ut. Da småbiter hun i bukseben og skolisser, og blir man litt redd elsker hun å løpe etter deg. Så har vi «Flekken». Han har en stor brun flekk på ryggen. Den er den minste, men like fullt sjefen, i hvert fall i matfatet. Den siste, med mørk bakdel kaller jeg «Gutten». Han har en mild og fin personlighet, og kommer ofte bort for kos og klapp på magen, forteller griseentusiasten.

SPA. Er det varmt dypper de seg litt i sin egen lille spa-avdeling i det ene hjørnet av innhegningen.

– Jeg er der hver morgen og hver kveld med mat til dem, og smøre dem med solkrem om det trengs. De blir fort solbrente, skyter han inn. Jeg er der gjerne en times tid for å kose med dem og prate litt med dem. Da kan jeg gå en liten tur rundt for å sjekke innhegningen, og de følger etter meg. Om jeg setter meg litt i stolen mens de holder på med sitt, så kommer de tilbake for mer kos. Jeg er sikker på at jeg kunne tatt en spasertur med de langs veien uten at de hadde tatt av sted. Da jeg hadde sauer på Vindsland kunne jeg gå tur med dem, forteller Bjørnstad.

NOE EKSTRA GODT. Denne gangen vanket de smoothie i fóret, men Rune har pleid å unne grisene sine litt vin i maten før slakt, noe som gjør dem roligere. Øystein Svaland slaktet ved en tidligere anledning en av Runes griser. Slakten gikk veldig greit, men da Øystein syntes han kunne kjenne en lukt av vin måtte Rune fortelle gårdsslakteren om den lille hemmeligheten

De fikk grisene tidlig i mai, og har dem frem til oktober.

– Da vi fikk dem veide de 25 kg, og nå er nok vekta doblet allerede, sier Bjørnstad. Innen oktober har de ved hjelp av kraftfor og mye annet godt nådd slaktevekten på 100 kg. Hver gris trenger om lag 250 kilo kraftfor. De har kjøpt inn kraftfor for 4-5000 kroner for sesongen, og med investering i grisene, bygging av bu og gjerder så er det ingen god investering i det hele tatt, ifølge Bjørnstad.

HÅBESLAND SVINERI: Her i bua trives grisene godt når det er dårlig vær. De er veldig værsyke og holder seg lenge inne og sover et stykke ut på dagen om det er dårlig vær, sier Rune Bjørnstad.

– Det er mye arbeid, men samtidig veldig gøy. Det er mye selskap i dem, og det er fint å se hvor godt de trives her. Her løper de utrolig mye, og jeg er overbevist om at all den aktiviteten de har resulterer i bedre kjøtt.