Politikk handler om å veie interesser opp mot hverandre. I vindkraftsaken står næring mot naboer. I alkoholpolitikken står festglade voksne mot barn og misbrukere. På området helse og omsorg står krav til effektivitet mot tryggheten til psykisk utviklingshemmede.
I Birkenes-politikken møter vi disse veivalgene heile tida. Det gjør det til en alvorlig og krevende oppgave å være folkevalgt. Det kan også være vanskelig å være part i, eller berørt av, en politisk sak. Ofte er støynivået høyt. Da er det ikke alltid lett å komme til orde. Svake grupper står i særlig fare for å bli overkjørt. Andre ganger er det mangel på debatt som er faren. Viktige saker kommer og går uten at de folkevalgte reagerer. Også i disse situasjonene kan svake grupper bli oversett. De hadde et viktig budskap, men ingen til å målbære det.
Vi som sitter i kommunestyret, har et særlig ansvar for å lytte etter de svake stemmene. De som ikke er godt organisert eller har mektige interesser i ryggen. Ingen kan regne med å alltid få sin vilje. Men i et folkestyre er det et minstekrav at også de svake stemmene blir hørt, og at deres behov ligger i vektskåla når vedtakene blir fatta.
I prosessen rundt vindparken på Oddeheia og Bjelkeberg i Birkenes fikk naboene en ubetydelig plass. Dersom jeg blir bedt om å forfatte et kapittel når historia om den store vindkraftutbygginga i Birkenes skal skrives, vil jeg framheve at verken det nasjonale lovverket, kraftselskapet eller politikere og administrasjon i Birkenes kommune maktet å gi naboene den plassen de rettmessig skulle hatt. Tilsvarende tok Birkenes kommune på seg en for sterk pådriverrolle – uten egentlig å være part i saken.
For et par uker siden deltok jeg i debatten om nye alkoholpolitiske retningslinjer i Birkenes. Partiet jeg sitter for, har et sterkt sosialpolitisk engasjement. Dette engasjementet springer ut fra tanken om å lytte til de med svakest stemme. Til de som ikke kan føre ordet sjøl. I alt for stor grad bar ordskiftet preg av interessene til de sterke blant oss – og vår trang til alkoholpåvirkning, fornøyelse og rus. Nedtont ble behovene til arbeidsfolk som trenger nattesøvnen, folk som bur rundt skjenkestedene, ektefeller og barn til alkoholmisbrukere, godtfolk som lever i frykt for vold og kriminalitet, samfunnskostnadene ved alkoholrelaterte helseskader, trafikanter som møter fyllekjørere og bedriftseiere som sitter igjen med regninga når ansatte sitter heime med flaska. Jeg overdriver ikke når jeg ramser opp denne lange lista. Fra våre egne kretser kan vi alle gi eksempler på disse utslagene. Når kommunestyret behandlet alkoholpolitiske retningslinjer, var det mange stemmer som ikke ble hørt og for få sterke talsmenn til å føre deres sak.
I vår har Birkenes kommune utredet muligheten for å flytte ei gruppe utviklingshemma fra Smedens kjerr til ei enklere boform i lokalene til sjukeheimen. Alle i bygda vår må regne med å bære sin del av innsparingene, også utviklingshemma. Det kan dessuten godt være at faglige råd og kravene til effektive tjenester må medføre ei endring for denne brukergruppa. Samtidig er disse menneskene ikke taleføre, og de representerer heller ikke viktige økonomiske interesser. Og liksom alle andre er de knytta til sin bolig – der føler de seg heime, og der er de trygge. Kanskje er denne tryggheten viktigere for dem enn for de fleste andre. Som folkevalgte må vi ha et våkent øye for disse medmenneskene. De trenger noen som vil målbære deres interesser. Så må vi alle regne med at vi av og til havner på tapersida eller ikke får fullt gjennomslag for våre ønsker og krav. Men alle har rett til å bli hørt og sett. Og svake stemmer har særlig bruk for at vi hører etter. I disse sakene klinger slagord som solidaritet, fordelingspolitikk og «alle skal med» veldig godt i mine ører. Hvis det fører til at jeg blir kalt «sosialist», lever jeg godt med det.
Torbjørn Bjorvatn