Stille påske

Det har vært usedvanlig stille denne påska.

På Oggevatn bor det ei dame som funderer på så mangt. Skiftningene i naturen har en helt spesiell plass i hjertet til Birthe Lill Thorvaldsen. Hun deler noen av tankene sine med Birkenesavisas lesere.

Men det har vært så mye flott vær at alt har dreid seg om å være ute og ønske våren velkommen. Fylle drivbenker og få planta ut alt som tåler en kald natt. Jeg har hatt salat av små salatblader og kan skrive under på at det smakte sånn omtrent ti ganger bedre enn alt som er mulig å få kjøpt. Tomatplantene er på full fart mot å stenge ute alt lys fra vinduene, og de sluker vannet så fort at det må vannes alt i ett. De første knoppene er på vei på dem, og jeg ser fram til å få dem ut i drivhuset. Det er litt for kaldt ennå, uten ekstra varme på nettene.

Krokusen er avblomstra, og scilla har overtatt scenen. De har en av verdens vakreste blåfarger, og biene liker dem også. Den sterke vinden forstyrrer litt av lydbildet ute, det er ikke så lett å høre bier og humler surre når vinden nesten uler rundt hushjørnene. Den dagen piletrærne var blitt fulle av pollen var det ikke vind, og det var årets første opplevelse av å høre at noe blomstret. Alle pollensamlerne hadde fest høyt der oppe. Fra tidlig på morgenen til sola gikk ned var det storsamling av overlykkelig bier som samla sammen mat til samfunnet sitt.

Gulrøttene jeg spirte på badet har flytta ut i drivbenken, og jeg opplevde at dorull-kjernene løste seg litt opp nederst der hvor de var våte. Derfor ble det enda viktigere å grave et ordentlig hull til dem når de ble planta ut. Forstyrres røttene for mye blir det bare krokete rare gulrøtter å få. De smaker ganske sikkert nydelig uansett, men de blir litt vanskeligere å skrelle og sånn. Gleden over å produsere maten selv overgår som regel alle slike små problemer hos meg. Frisk mat produsert uten sprøytemidler, uten lang frakt og uten plast-innpakning er gull verd. Hvis alle minimerte sitt fotavtrykk på kloden ved å produsere mer selv vil det gjøre en forskjell for kloden vår.

Den stille påska har gitt anledning til å tenke mer på alt det som handler om viktige ting i dette livet vi lever her. Jeg har sendt tusen medfølende tanker til dem som har tilbrakt flere uker nå i leiligheter   i byer og tettbygde strøk, uten uteplasser og med smitterisiko overalt. Jeg åpner døra og går ut, og kan tilbringe heile dagen ute uten å være hverken i kontakt med smitte eller utsette andre for noen risiko. Jeg har opplevd en stor takknemlighet for å være på landet og ha stor hage og tusen ting å holde på med. Det er langt nok til naboene og jeg kan gjøre omtrent akkurat det jeg alltid gjør. Jeg forer kaninene mine, jeg plukker bort ugress i bedene, lager nye bed. Jeg vanner og ser det gro, og så har jeg kaffepause på trappa og nyter å høre på fuglene og insektene som summer rundt. Sauene har fått lam og kyllinger er klekket ut. Livet går videre, og alt som har vært annerledes er at butikkturene har blitt færre. Handle for lenger perioder av gangen, for å minke risiko for meg og mine. Sol og frisk luft er dobbelt så viktig i sånne tider, og det bruker jeg til å holde meg frisk og rask. Jo, det har vært sendt mye tanker til dem som ikke kan komme ut og nyte det samme. Jeg er så uendelig takknemlig for å bo langt ute på landet, at det er umulig å sette ord på.

Denne krisa i Norge og i verden er kanskje en oppvekker til oss mennesker om hva som er viktig mens vi lever her. Maten er en betingelse for vår eksistens, akkurat som reint vann og frisk luft. Forurensinga har gått ned, flytrafikken forurenser veldig mye. Bilkjøringa har også gått ned. Folk ser igjen blå himmel i mange byer i verden der de ikke har sett det på mange år. Kanalene i Venezia har fått tilbake reint vann og dyreliv. Det har vært mange slike meldinger fra mange deler av verden, og det burde begynne å sige innpå en bevissthet om hvorfor det er slik. Uten rein jord og luft og vann får heller ikke vi mennesker oppfylt våre grunnleggende betingelser for å leve her på den utrolig vakre kloden vår.