Rar januar har det vært fram til nå.
På Oggevatn bor det ei dame som funderer på så mangt. Skiftningene i naturen har en helt spesiell plass i hjertet til Birthe Lill Thorvaldsen. Hun deler noen av tankene sine med Birkenesavisas lesere.
Det bøtter ned med regn, og så kommer det en time eller to med sol, og kanskje ei natt med minusgrader. Ingen snø i sikte, heller. På nettet har jeg sett bilder av både blåveis og snøklokker, så jeg var ute i det fine solskinnet denne søndagen og lette etter vårtegn. To små spirer kunne se ut som det var krokus på vei opp, men det var umulig å være sikker, så små som de var. Det er nok litt for langt inne i landet og litt for høyt oppe, det blir litt kaldere her enn langs kysten.
Men jeg fant flotte grønne blader på blåveisen, og jeg oppdaga at bjørnebær-busken ennå hadde alle bladene på. Til og med klatrerosa hadde friske grønne blad fremdeles, selv om det bare var ytterst på greinene noen steder. Så rart! Jeg undres om de vil overleve resten av vinteren disse bladene, eller om de vil forsvinne når de nye skuddene kommer når det blir ordentlig vår. Spesielt på bjørnebær-busken, som ikke så ut til å ha kvitta seg med et eneste blad på de lange rankene sine. Det er spennende å følge med på det her, og bitte litt skummelt, for det virker som alt har kommet en heil del ut av rytme.
Jeg velger å tro at plantene er i stand til å tilpasse seg det aller meste. De som står med røttene i jorda og har opplevd et par vintre før klarer seg nok om de skulle fryse av litt. Og alle de ettårige sår vi jo på nytt hvert år, med frø tatt inn for å spare dem for vinterkulda. Men det som spirer og begynner i en sånn mildværsperiode, og så kommer kanskje snøen og kulda og overrasker dem utpå vårparten? Det er lite å gjøre med det, annet enn å tilpasse seg.
Januar er egentlig den verste måneden jeg vet. Heilt til jul har alt dreid seg om å bli ferdig med saker og ting og så er det jul. Etterpå blir det å vente på at lyset skal vinne over mørket, så det blir vår igjen. Det er stadig lengre dager nå, snart en time lenger med lys enn det var ved solvervet. Det er godt for både kropp og sjel, det. Og om noen få dager havner nok noen frø i ei kasse med jord. Mikrogrønt skal det bli, for ingenting er som heilt friske vitaminer. Hvis jeg skal ta litt selvkritikk så vet jeg vel at det sikkert havner flere frø i jord også, men det kan bli for tidlig. Det har det av og til gjort, og det blir for lenge for plantene å klare seg uten å ha gunstige forhold. Da får man ofte lus og annet mindre hyggelig på dem. Det gjorde det på de første tomatplantene i fjor, og det er ikke så lett å bli kvitt. Jeg kasta dem til slutt og vaska der de hadde stått og sådde på nytt. Det betyr at jeg sløste med frø, og en fare for å ikke bli kvitt lusene igjen.
Det er også trolig flere snegler og annet som overlever vinteren i år når den er så mild. Flere enn plantene vil være tidligere ute om mildværet fortsetter.
Jeg har lurt litt på hvor mye snø det hadde vært, om alt dette regnet hadde kommet som snø? Jeg har følelsen av at ingen hadde kunnet se ut av vinduene lenger nå. At det ville vært metervis av det hvite kalde som vanligvis kommer på denne tida av året. Så det er på sin plass å være litt glad for at snøskuffa har fått henge i fred på plassen sin i lange tider nå.
