Den lyste så vakkert rødt mot den brune veggen.
På Oggevatn bor det ei dame som funderer på så mangt. Skiftningene i naturen har en helt spesiell plass i hjertet til Birthe Lill Thorvaldsen. Hun deler noen av tankene sine med Birkenesavisas lesere.
Midt i restene av det siste bladverket som har blitt temmelig glissent og brunt, der lyste den mot meg. Jeg så den for et par dager siden, og det var den jeg bekymra meg for i går kveld da jeg så temperaturen krype nedover og skjønte det ville bli frost. Faktisk er det ikke så mye å gjøre med det, så jeg måtte bare sove og håpe det var noe igjen av den i dag. Og det var det, så jeg fikk tatt bilde av blomstenes dronning en siste gang i år.
Det mangler ikke på farger utendørs nå, når ospene står knallgule og rognene har fått rødfarge, og alle andre forskjellige nyanser imellom der. Vinterfargene er snart de eneste som er igjen. Furu med sin grønnfarge og grana med sin, og alle de brune og grå som finnes på fargespekteret. Uendelig vakkert er det uansett, om man tar seg tid til å se etter. Alltid skiftende, alltid nye sammensetninger av lys og farger. Livet som går saktere, trærne som hviler, frøene i jorda og under tepper av visne blad og gress. Alt hviler og venter på en ny vår.
Bare menneskene stresser rundt og har ikke tid til å følge heilt etter naturens gode rytmer. Det går nok litt seinere nå når høstmørket og fallende temperaturer begrenser utelivet til en viss grad. Men det er bare slik, vi er ikke som bjørnen som kan gå i hi og sove til det blir varmt og fint på ny. Jeg lurer på hva bjørnen drømmer om når den ligger der og sover? Kanskje den bare opplever sine sommereventyr om igjen, og er fornøyd med det. Det gjør jo egentlig vi også, men forskjellen er muligens at vi mennesker kan planlegge neste sommer på grunnlag av de somrene som har vært. Det gjør jeg heile vinteren, mens jeg holder på med det jeg ikke rekker om sommeren,
I gamle dager når alle skulle dyrke mat og sørge for vinterfor til dyrene sine, da tenker jeg høsten og den rolige årstida var nesten å gå i hi som bjørnen. Det er vanskelig å forestille seg hvordan livet ville være uten godt lys og med bare det man selv kunne få til å produsere. Klærne, utstyret, verktøy og mat, og bare enkle ting til rådighet i lyset fra en åpen grue og kanskje noen talglys. Hvordan klarte de å veve, spinne, få alt det nødvendige gjort? Det er imponerende at menneskene har kommet hit til det punktet vi har nå. Så lettvint mye har blitt. Alt kan kjøpes på en butikk, og lyset er bare å slå på en bryter, og det samme er det med varme i vinterkulda. Skjønner vi hva vi har fått? Det tror jeg ikke, og heller ikke at respekten for alle tingene vi omgir oss med, er der.
Det er lettvint å kjøpe ting, og lettvint å bare la det vi ikke liker, eller har bruk for, forsvinne inn i søppelbergene. Vi har ikke laga det, og vet ikke hvor mye arbeid det ligger bak. Vi vet heller ikke egentlig hvor mye produksjonen av klær og ting forurenser før de havner i våre hender. Hvem sydde sammen den buksa, hvem dyrka bomullen, hvem gjorde alt det som skaffa deg ei dongeribukse å bruke? Det var ikke noen som bor i dette landet, men de gjorde jobben. Og kjemikaliene og avfallet etter det må vi alle leve med, i generasjoner. Mange kaster klærne i søppelet bare moten skifter litt, men bare å bruke tingene våre til de er utslitt, eller kanskje også reparere dem en gang eller to, det ville sørge for mye mindre forurensing på alle måter.
