Hundre ganger rundt jorda

Torbjørn «Totto» Nyhaven er sannsynligvis den i bygda med mest kilometer bak rattet.

– Jeg har vel aldri helt regnet på det, men jeg har jo kjørt langtransport i 50 år. Kjørelengdene varierer litt, noen år kan det være 60.000 til 70.000 kilometer, mens andre år kan det være oppe i det dobbelte. Jeg vil nødig ta for godt i, men totalen ligger nok på mellom fire og fem millioner kilometer, sier Torbjørn Nyhaven til Birkenesavisa.

Med 50 års fartstid i vogntog har han med det kjørt jord rundt godt over 100 ganger. Som kjent er jordas omkrets 40.074 kilometer, en lengde som første gang ble utregnet for over 2.000 år siden.

Delvis pensjonert

Vi treffer ham under ei malingsøkt hjemme på Bakkemoen. Han har ikke flytta langt. Torbjørn Nyhaven er født og oppvokst i Nyhaven, og flyttet senere bare et steinkast unna, til Bakkemoen.

Han har trappet noe ned, men kom nylig hjem fra en tur til Trondheim og Sverige.

– Jeg har vært borte ei uke nå, så nå maler jeg. Jeg må jo samle poeng på hjemmebane, sier han.

– Hvor lenge kan du fortsette å kjøre?

– Nei, si det. Jeg blir 70 år neste gang, og er avhengig av helsesjekk hvert år nå, men jeg kan nok fortsette noen år til. Når det er sagt så har jeg trappet ned en del. Nå er jeg bare tilkallingshjelp for Asbjørn Mollestad, sier han.

Nyhaven har hatt størstedelen av sitt yrkesaktive liv hos Bendiks, hvor han begynte i 1977. Hele 41 år jobbet han hos dem, før han i fjor sluttet og tok til med en delvis pensjonisttilværelse hos Mollestad. Man kan trygt si at han har trivdes i jobben.

– Er du en plass i over 40 år, så sier det selvsagt en del om arbeidsplassen, påpeker han.

Nyhaven startet arbeidslivet hos Aanesland fabrikker da han var 15. Tre år senere begynte han på lageret hos kjøkkenfabrikanten Polaris. Her ble han raskt plukket ut til transportoppdrag, og det ble mange turer til Østlandet og til Danmark for kjøkkenprodusenten. Det var først da han virkelig fattet interesse for yrket.

Langt og variert

Etter noen år hos Polaris begynte han hos Bendiks.

– Hos Bendiks kjørte jeg mange varierte ruter, og er godt kjent over hele landet. Jeg har alltid kjørt langt, og liker det. Når jeg først er på farta må jeg kjøre et stykke, sier han.

Det gjelder også privat. Han og kona Grete legger ofte ut på lange biltur om sommeren, og da gjerne til treff i veteranbilmiljøene.

– Jeg har aldri hatt egen bil. Det har egentlig aldri fristet meg. Det er kjøringa jeg liker, og ikke alt det andre. Jeg har sett flere som har egen bil og gått skoene av seg. Det er en tøff kamp om godset, så det synes jeg er greit at andre tar seg av, sier Nyhaven.

Han forteller at den eneste pausen fra transportyrket var under militærtjenesten på Maukstadmoen i indre Troms. Men det er ikke lange praten som skal til før man avdekker at han hadde mange transportoppdrag også da.

Tålmodig kone

– Yrket gir mange lange uker på jobb, og det kan vel være vanskelig å kombinere med et familieliv?

– Ja, man må ha ei grei kjerring. Men det har jeg hatt. Grete er veldig tålmodig. Hun visste også litt om hva hun gikk til. Hun jobbet med logistikken på Vennesla Transport, og visste hvordan arbeidsukene til sjåførene var, sier han.

Torbjørn og Grete giftet seg i 1982.

Litt firkanta nå

– Hva er det du liker med jobben?

– Det er hele pakka. Det å slippe å gå til en fast plass og fast tid, men legge planen selv. En ting som har endret seg mye siden jeg startet er kravene og reglene. Noe er vel og bra, men det kan også gå for langt, sier han, og forklarer:

– Det er mye mer regler å forholde seg til, og jeg synes det til tider kan være litt for firkanta. Mye av det presset vi opplever nå, er på grunn av alt det vi må forholde oss til. Jeg opplever også at vi er mindre flinke til å hjelpe hverandre nå.

Før stoppet alle for å bidra om de så du hadde trøbbel langs veien, forteller han. Nå forskyver en stopp hele kjøreflyten i forhold til kjøre- og hviletiden, og man kan ikke ta seg tid til å stoppe dessverre.

Til tross for over 50 år på landeveien har Nyhaven aldri vært ute for alvorlige ulykker.

– Jeg sitter mye i egne tanker når jeg kjører. Har gjerne musikk på i utgangspunktet, men så skrur man ned lyden av en grunn, og plutselig er den av resten av dagen. Om man sitter slik i egne tanker så blir man litt filosofisk og føler man løser en del verdensproblemer underveis, sier Nyhaven.

Selv om han kjører alene, er det ikke så ensomt, påpeker han. Man treffer kollegaer underveis, og ellers mye folk på leveringsstedene. Men han trives i eget selskap, og har alltid gjort det.

En legende

Noen beskriver Nyhaven som den siste cowboy, og en legende langs veien.

– Ja, jeg har nok opparbeidet meg et rykte, og mange kjenner meg. Mens andre kjører mye faste strekninger så kjører jeg alle veier. Dermed blir det til at man kjenner noen over alt, sier han.

Noen klisjeer om trailersjåføren oppfyller Nyhaven, men langt i fra alle. Han trives selvfølgelig på tresko, og har et rikt utvalg av Wunderbaum, men er slank og sprek til beins.

– Jeg har kjørt mye stykkgods. Det gir mye bevegelse og jeg må klatre opp på godset og sikre det, sier han.

Nyhaven har heller aldri hatt hang til hurtigmat langs veien, men setter pris på ordentlig mat.

– I så måte er det bedre å kjøre i Sverige. Det er langt flere gode rasteplasser, og maten er ofte halve prisen, slår han fast.

Motorinteressert

Nyhaven har interesse for det meste av motoriserte kjøretøy. Hjemme i tunet står en blå Dodge Dart 1970-modell og glinser om kapp med en like gammel Triumph Bonneville 650. I tillegg til dette ser de fleste som kommer veien langs elva opp mot Birkeland en strøken Volvo G88 lastebil stå parkert like før de kommer opp mot Bakkemoen.

– Jeg har en forkjærlighet for litt eldre biler. Bilene var nok bygd for å vare lenger før. Nå har man bilene i tre, fem eller syv år avhengig av avtalene, mens før hadde vi dem så lenge de kunne tygge diesel, sier han.

Dodgen kjøpte han i 1989. En stund hadde han den til daglig bruk, før den gjennomgikk en grundig restaureringsjobb.

Volvoen er en 1973-modell, som han kjøpte for tre år siden. Utallige timer er brukt på den, og nå er det kun noe innvendig arbeid som gjenstår. Volvoen blir i likhet med Dodgen brukt på veterantreff. For både Volvoen og Dodgen var det litt tilfeldig at det ble akkurat de bilene.

– Jeg skulle kjøpe, men utvalget man kan kjempe om varierer veldig. Miljøet for veteranbiler og lastebiler er veldig stort i Europa, og det er få biler til salgs, forteller Nyhaven.

Når det gjelder motorsykkelen er det en helt annen sak. Drømmen om en Triumph Bonneville har han hatt helt siden han var 15 år. Det er en amerikansk utgave som det bare skal være 12 av i landet. Nyhaven kjøpte motorsykkelen i 1973, og hadde den til tider som eneste fremkomstmiddel. Da var han så mye på farten at han ikke trengte noe annet når han var hjemme.

Æresmedlem i Solidaritet

Nyhaven har kjørt mest i Norge og Skandinavia for øvrig, men noen lengre turer er det og blitt. Hjelpesendingene til Polen har nok satt størst spor.

De følte seg som julenisser når de kom. Mange nære møter med mottakere ble det, men og møter med tollere og politi som måtte håndteres på sin måte. Han stiftet også bekjentskap med Østblokkens første uavhengige fagforbund, Solidaritet, ledet av Lech Walesa.

– Det var jo litt hausne tilstander der. Dette var i starten av Solidaritet, og Walesa hadde nettopp fått fredsprisen, men det kunne være farlig å bli knyttet til Solidaritet. Noen av dem vi leverte til var aktive i organisasjonen, og i takknemlighet for innsatsen ble jeg utnevnt som æresmedlem i Solidaritet, sier han, og legger til:

– Om det er offisielt i foreningen, eller bare deres ide lokalt vet jeg strengt tatt ikke, men jeg fikk i hvert fall en medalje. Jeg festet den på jakkebrystet, men fikk streng beskjed om å ha den usynlig på innsiden.

På slutten av 80-tallet fikk Solidaritet derimot stille til valg i det første frie valget i et kommunistland bak jernteppet, og Walesa ble president fra 1990 til 1995.

– Små ting kunne gjøre en stor forskjell på 80-tallet. Jeg husker jeg gav en toller en bunke Post-it lapper og en neve kulepenner. Da stengte han luka, stemplet papirene mine og hjalp meg glatt gjennom grenseovergangen, sier Nyhaven, og forteller videre:

– Ved en annen anledning gav jeg en fra politiet en kartong Sana Sol til sine tre sønner. Det var slik man gjorde. En slik handling kunne være gull verdt ved neste møte. Akkurat han har jeg ikke truffet senere, men man vet aldri.