Etter 13 år med Den grønn kanin på Tingsaker i Lillesand, stenger Aamund Vestøl dørene.
– En av grunnene til at jeg gir meg med butikken, er at vi nå må forhandle om ny langsiktig leieavtale, og jeg er ikke helt der at jeg vil binde meg til altfor mange år nå, sier Aamund Vestøl til Birkenesavisa.
– Blir du pensjonist nå da?
– Med litt flaks blir jeg 77 år i april. Men å gi meg helt, det er jeg ikke klar for ennå, sier han.
Til det kan det virke som han er alt for rastløs og har alt for mye av kremmerånden i seg ennå.
– Jeg vil nok drive i litt mindre skala. Kanskje kjøper jeg opp mindre partier, og leier meg inn i et greit lokale for noen måneder og kanskje reiser jeg rundt litt på messer. I tillegg vil jeg nok drive litt mer med bier igjen, sier Vestøl.
Han er en aktiv kremmer, som fortsatt synes det er utrolig moro å gjøre gode avtaler.
Selger seg selv
Den grønne kanin kombinerer konkurs- og partivarer, samtidig som de er en godt utstyrt dyrebutikk. De har mange gode år bak seg, men nå ser Vestøl slutten på butikkdriften. I løpet av den neste måned selger han ut alt han klarer før dørene låses for siste gang.
Han forteller at de beste butikkårene var før den nye motorveien kom. Etter omleggingen falt salget med 50 prosent. Varene det har gått mest av, er dyreforet og fiskeutstyret.
– Dyreforet selger seg nærmest selv, og jeg har mange faste kunder hvor enkelte har krevd at jeg må holde på litt til, sier Vestøl, og ler.
Han har drevet butikken på Tingsaker siden 2006. I en toårsperiode drev han samtidig en butikk i Lillesand sentrum. Datteren Katrine Vestøl drev for noen år tilbake en ren dyrebutikk under samme firmanavn i Sørlandsparken.
Nå vil han tømme ut mest mulig, og restlageret tar han med seg hjem. Og hjem, det er barndomshjemmet på Vestøl, hvor han vokste opp som eldstemann i en søskenflokk på syv.
Oppvokst med grisen
Oppveksten beskriver han som fredelig og rolig, men som eldstemann var det ikke andre barn å leke med de første årene.
– Jeg pleier si at min første lekekamerat var grisen. I og med at så få av oss søsken er så veldig på sang og dans, pleier å si at jeg er opplært av grisen, og den kan hverken synge eller danse, sier han.
Etter hvert ble de syv barn på Vestøl, og det ble en livlig plass. Men han var rastløs, og ville tidlig prøve lykken andre steder. Å oppsummere arbeidslivet til Aamund Vestøl er ikke lett. Han har hatt mange og varierte arbeidsplasser.
Hele tiden har det å drive handel og gjøre de gode avtalene motivert ham.
– Å drive forretninger har jeg gjort gjennom hele livet helt fra ungdomsskoletiden hvor jeg solgte og byttet til meg klokker. Det var veldig moro å drive litt handel på markeder ved Tingvann eller Dølemo husker jeg. Jeg har vel alltid vært rastløs og alltid lyst på noe nytt, sier han.
Startet på jernbanen
Som 17-åring fikk han jobb på jernbanen med å skifte skinneganger.
– Året etter ble jeg tatt opp som aspirant, noe som førte meg til Oslo. Her var det ei dame som trakk og holdt meg i hovedstaden. Deretter var det militæret som gjaldt. Først ved Luftkommando Sør ved Holmenkollen. Deretter fristet utlandet, og jeg søkte meg til militærtjeneste for FN-styrkene i Gaza, sier Vestøl.
Der var han gjengfører og siden kantinebestyrer. Hvert oppdrag varte i seks måneder. Han trivdes veldig godt, og var der i nesten tre perioder.
– Dette var i 1967 og det tilspisset seg kraftig før Seksdagerskrigen. Dermed ble de fleste sendt hjem, og kun få observatører ble igjen i landet, sier han.
Til møblene
Vel tilbake i Oslo tok han seg jobb med vakthold i Securitas noen år før han havnet i møbelbransjen. Først hos den velrenommerte Bernhard L. Mathisen. Dette var en eksklusiv og dyr møbelforretning hvor lederne alltid gikk i dress, og kundene hørte til i de øverste samfunnslag.
Veien gikk videre til Det norske Møbelsenter. Her ble han raskt butikksjef, og senere eier av filialen på Vikatorget i Oslo.
– Butikken døpte jeg Interiør Unik, og jeg startet avdelinger på Tåsen og Bærum i tillegg. Dette var en fin tid og jeg hadde mange kjente kunder. Liv Ullmann og Arild Arnardo var kunder av meg, sier han.
Nye jobbskifter
Rastløshet, kombinert med nedgang i bransjen fikk ham til å prøve noe helt nytt. Salg av abonnementer for Aftenposten ble neste steg. Det var en tid med mye arbeidsledighet, og ikke lett å finne en ny jobb.
– Jobben ble vel ikke høyt ansett, men jeg husker godt da jeg stod på Karl Johan sammen med vår beste selger. En mann vi kom i prat med lo av oss, og spurte når vi skulle få kontor inne. Han fortalte at han var avdelingsleder, og tjente 400.000 i året, noe som var utrolig bra for over 20 år siden, sier han, og fortsetter:
– Han sluttet å smile da min kollega kunne fortelle at hun tjente over millionen. Salg er alltid godt betalt for dem som kan det.
Heisfører
En kort periode var han også heisfører i Tryvannstårnet for skiforeningen.
– Dette var datidens raskeste heis, og det var moro å se turistenes reaksjoner under heisturen. Men etter noen hundre turer i heisen ble man jo lei, slår Vestøl fast.
Samtidig med jobbene drev han ofte forretninger ved siden av. Han prøvde seg litt som parfymeselger, og hadde parfymeautomater på hoteller og nattklubber i hovedstaden.
– Det kunne vært en god butikk, men det hører til mine dårligere investeringer. Automatene stod på utsatte steder, og med mye penger i maskinene var det fristende bytte for mange. Like før en tømmerunde ble jeg utsatt for et raid hvor de tømte alle maskinene mine, sier han.
Kunst og diamanter
Dermed stoppet det eventyret. Et annet meget kort handelseventyr var da han solgte smykker fra Sør-Amerika.
– Jeg var i militæret, og det var mange kvinnelige ansatte ved Luftkommandoen som var kunder av meg. Jeg kontaktet nærmere 50 smykkeselgere. De sendte litt informasjon og noen vareprøver og ba meg teste markedet og bli kjent med produktene. Det endte opp med at jeg solgte alle vareprøvene, sier Vestøl.
Noen flere bestillinger sendte han aldri med adresse Sør-Amerika, og dermed ble handelen lukrativ så lenge den varte.
– Jeg har og handlet en del med kunst og diamanter. Jeg hadde flere kunstutstillinger og kunstsalg gående i møbelforretningene mine. Når det gjelder diamanter så hører det også til de mindre vellykkede engasjementer. Diamanter er et eget og stort fagfelt, sier han, og slår fast:
– Har man ikke nok kunnskap er faren stor for å brenne seg. Jeg oppdaget fort at jeg ikke hadde nok kunnskap der.
Hjem igjen
Han flyttet tilbake til Birkeland for om lag 20 år siden, etter 30 år i Oslo.
– Jeg tok med meg jobben fra Oslo. Da hadde jeg ansvar for løssalgsstedene til Aftenposten, og drev abonnementsalg for dem. I tillegg startet jeg opp med honning, og hadde på det meste 200 bikuber stående, sier han.
– Hvorfor flyttet du tilbake?
– Det ble litt tilfeldig. Barndomshjemmet brant ned, og vi kunne bygge det opp igjen. Kona Karin og jeg tenkte da at om vi noen gang skulle flytte så måtte det bli nå, sier han.
Foruten butikkdriften har Vestøl vært aktiv i lokalsamfunnet etter at han kom hjem fra Oslo. Han har vært varamann for Høyre i kommunestyret to perioder, og aktiv både i Lions og birøkterlaget.
– Når jeg ser tilbake på det så var jappetida desidert morsomst. Da skjedde det mye, og man kom stadig opp i spennende muligheter, sier han.
En morsom historie fra tida som møbelselger var da han startet en reklamekampanje for en dyr og eksklusiv sofa.
– I møbelsenterets annonse stod jeg bak sofaen, og teksten lød: «Du kan få 10 sofaer hos IKEA for samme prisen som en hos meg. Men hva skal du med 10 sofaer?». Dette ble meget vellykket, og vi solgte utrolig godt av denne sofaen, sier han, og legger til:
– Ekstra gøy ble det når jeg fikk personlig brev fra IKEAS grunnlegger Ivar Kamprad hvor han gratulerte meg med kampanjen.
