Å holde en gruppe barn utenfor barnetrygdordningen, er stigmatiserende.
LESERBREV: Kostnadene ved ikke å regne barnetrygden i Birkenes kommune som inntektsgivende, vil ikke overstige 100.000 kr i året. Det leste jeg og tenkte, så bra, det var jammen ikke mye penger for å gi et løft overfor 30 barn (tall fra 2016) som lever i familier som mottar sosialstønad i kommunen. Skuer vi østover blant annet til Kragerø, ble det budsjettert med 1.5 millioner kroner i året for å gjøre samme tiltaket, og de gjennomførte det. Rådmannen i Birkenes anbefaler imidlertid ikke politikerne der til å gjøre som de gjorde i Kragerø. Argumentasjon har hun tilsynelatende, men den er tynn og blant annet basert på at; «alle andre kommuner i Agder regner barnetrygden som inntektsgivende. Økonomisk sosialhjelp skal være en kortvarig ytelse i påvente av at vedkommende får inntektsbringende arbeid eller andre ytelser».
Les også: Uenige om barnetrygd.
Kommuner som velger å ikke holde barnetrygden utenom men regne den som inntektsgivende ved utregning av sosialhjelpsstønad, betaler et lavere beløp i stønad til den enkelte familie. Slik blir noen av de barna som kanskje trenger den mest, i praksis fratatt barnetrygden som bør og skal være en universell ordning. Det er viktig å huske på at det aldri er barna som er fattige eller eier fattigdommen. Barna er i stor grad prisgitt sine foreldre og deres livssituasjon, og de kan få et svært krevende og vanskelig liv når foreldrene har lite penger. Politisk sett har Birkenes kommune nå en mulighet til ikke å gi sin tilslutning til administrasjonens vedtak om å videreføre gammel praksis. Gjør de det, settes det en stopper for å fortsatt kunne frarøve barn og unge som lever under fattigdomsgrensen i Birkenes, barnetrygden deres. Det er et ikke stigmatiserende tiltak, for barnetrygd er som kjent en universell velferdsordning for alle i Norge.
Det hjelper dessverre lite med universale tiltak slik det står beskrevet i LP 17.08.18, «rettet mot alle barn» når barn fra fattige familier skal nås. Enhver som har jobbet med denne problematikken vet at det nettopp er de barna og ungdommene som lever i familier under fattigdomsgrensen, som ikke kommer der «alle andre i sin vellykkethet» deltar. Det kunne vært interessant å få vite hva Stapnes bygger sine uttalelser på når det står skrevet i LP 17.08.18 at «man unngår stigmatisering ved et slikt tiltak» (universale). Dette dreier seg ikke først og fremst om sosial nød hvor familier ikke har mat, klær og bolig, men om søsknene som heller ikke i år kom på sommerferie. Gutten som alltid blir syk før bursdagsselskap til klasse venner. 8- åringen som lever i en familie som ikke har penger til middag og jenta som ikke har råd til fotballsko, bare for å nevne noe. Barnefattigdom er urettferdig, bidrar til utenforskap og bryter med barns rettigheter.
«Ved ikke å ta hensyn til barnetrygden i inntekstberegningen øker størrelsen på en passiv økonomisk ytelse og motivasjonen for å skaffe seg lønnet arbeid kan reduseres» Det er kanskje og forhåpentlig vis ikke nødvendig å minne om at det kan være mange ulike grunner til at foreldre har lite penger. Kanskje de ikke har jobb fordi det ikke finnes tilbud, eller de er skilt og familien lever bare av lønna til en av foreldrene, de er syke og kan ikke jobbe, eller de har kommet til Norge som flyktning og må skaffe seg alt på nytt. Uansett, dårlig levekår setter dype spor. Det koster å vokse opp i Norge og det koster å løfte barn ut av fattigdom, men det er en pris vi bør være villig til å betale. Nå har Birkenes kommune alle muligheter til å bli en foregangskommune på Agder.
Svenny Karlson
Lillesand SV
