Kjører du helt innerst i Berse Terrasse, og svinger til venstre opp grusveien mellom de fine, gamle løvtrærne, kommer du til Bent Johan Birkeland sitt røde hus. Utsikten herfra er raus over kulturlandskapet i hellinga ned mot Berse.
Det var helt tilbake i 1795 at Bent Johans tipp-tippoldefar Gunder fra Røynås kjøpte bruket – den seinere lensmannsgården – på toppen av Rennehaven.
Bent Johan hadde veltrent utholdenhet som sin styrke i drifta av jorda og skauen på slektsgården. Men sånn var det ikke fra starten.
– Jeg plukka helst blomster som liten. Alt som grodde, var det som interesserte meg. Og alle så på meg som liten og puslete, forteller Bent Johan.
– Og jeg var slettes ikke noe skolelys, tvert om.
Å drive aktivt med idrett, og lykkes der, ble unge Bent Johans måte å hevde seg på. Og det klarte han til gagns.
– Da jeg begynte med langrenn, gikk jeg på det lokale stafettlaget sammen med Kåre Birkeland og Åsmund Bjelland. Og jeg slo Arild Aas fra Gry på siste etappe.
Ei stor premiesamling heime i den koselige stua viser at Bent Johan seira tidlig og ofte.
Allerede som junior ble han sørlandsmester i langrenn for junior. Og ett år vant han som junior alle åtte terrengløpa på Sørlandet.
De tidlige prestasjonene brakte Bent Johan inn i idrettskompaniet til H.M.Kongens Garde. Da var han blitt 20 år. I idrettskompaniet tjenestegjorde han sammen med masse norgesmestere i ulike idretter.
I denne ettertrakta førstegangstjenesten oppstod det mange vennskap, og noen av disse idrettsvennene har han holdt kontakten med i åra siden. Seinere verdensmester i langrenn i Holmenkollen i 1966, Gjermund Eggen fra Engerdal, hadde han jevnlig kontakt med til skilegenden døde for fire år siden.
Noen år før ski-VM i «Kollen», da det i 1963 var NM på Birkeland, bodde Gjermund Eggen og flere andre toppløpere heime hos Bent Johans familie i Rennehaven.
Siden Bent Johan langt fra hadde skole som trivselsplass og mestringsarena, ble det ikke noe utdanning på ham. Men da han overtok gården etter faren Erling, klarte han sannelig å få det til å gro. Arbeidsmengda ble kolossal. Styrken og utholdenheten fra idrettsåra ble det avgjørende for å lykkes.
I mangel av utdanning, henta han råd rundt forbi – ikke minst hos gartner Syvertsen på Frivoll i Grimstad. Dit ble det mange turer.
Og sommeren 1970 var torvhandelen i gang.
– Folk kom til meg og spurte om ikke det var en idé å starte torvhandel, istedenfor å levere grønnsakene til Gartnerhallen. Kommunen fikk aldri skaffa meg noen ordentlig plass å stå. Men så kom Arne Flakk, som da fortsatt dreiv slakteriet sitt på Strøget. – Hvorfor ikke stå her? Og sånn ble det.
Tirsdager, torsdager og lørdager gjennom hele sommeren og ut september måned kunne bygdefolket handle de fineste grønnsaker og bær der fortauet nå går inn mot Tobias Jorde, like ovenfor Tingeling.
Ikke så lenge før oppstarten av torvhandelen var det ei arendalsjente nede på folkehøgskolen som falt så innmari for unge Bent Johan, som da allerede hadde en kjæreste. Og grønnsaksdyrkeren lot seg fort begeistre for denne byjenta, Tove Mørland fra Arendal.
– Så inviterte hun meg til Arendal. Og hun var tydelig på at hun ikke ville ha gård med kyr.
Men Bent Johan ville hun altså ha – grønnsak- og bærdyrkeren.
– Vi dyrka og solgte jordbær, poteter, tomater, hodekål og blomkål, tomater, purre og selleri.
Og lista over hva de to dyrka er mye lenger.
– Vi hadde alt mulig. Drivhus for å dyrke fram planter, hadde vi ikke da. Så de kjøpte vi det første året hos Syvertsen Gartneri i Grimstad. Det var vanvittig mye arbeid. Vi lå og grassa, og brukte svært lite sprøytemidler.
På flere måter var Bent Johan langt forut for si tid. Helt uten teoretisk utdanning satte han i gang med jordprøver.
– Å få tatt jordprøver av hvert stykke, hvert eneste år, var avgjørende for å få best mulig avling og fullt utbytte av drifta. Grunnlaget var jordprøvene. Å bytte dyrkingsfelt hvert år er veldig viktig for å unngå sykdommer på vekstene.
I nedbørsfattige somre kan også jorda i den solrike vesthellinga ned mot Berse bli tørr. Vanning ble nødvendig for å få god avling.
– Etter noen tørre somre på begynnelsen av 70-tallet, fikk jeg på plass et vanningsanlegg opp fra Berse. Hele dagen fram til klokka ti om kvelden løp jeg ned til Berse og opp igjen. Og om nettene var det å stå opp for å flytte anlegget, forteller Bent Johan.
– Hadde jeg ikke hatt den utvikla styrken fra idretten, hadde dette aldri gått, sånn som jeg sprang opp og ned til Berse.
Sommerferier var det nesten aldri tid til. Bare enkelte ganger tok han turen bort til familiehytta ved Grefstadvika, øst for Grimstad.
Men strevet ga resultater. Tomatplantene bar så mye at de måtte bindes opp stilk for stilk, ellers ble tyngda for stor. Og det hendte at potetveiser hadde 28 poteter under seg. Det var av slaget Early Puritan – avlange og smaksrike med gult skall og hvitt kjøtt.
På gården hadde de fem hjelpere om sommeren. Og det trengtes. På sjølplukkinga av jordbær kunne det være 50 plukkere ute i åkeren på én gang.
Å klargjøre til torvhandelen tre ganger i uka var heller ingen åtte til fire-jobb.
– Tove og jeg høsta noe om kvelden, og så begynte vi på igjen klokka fem om morgenen.
På en vanlig torvdag gikk det unna 300 kilo poteter – og 100 bunter gulrøtter. Altså skulle det høstes, buntes og vaskes 1000 gulrøtter i solrenninga.
Bilder forteller at det stod køer av folk for å handle på torvdagene. I tillegg til den høye kvaliteten på de kortreiste grønnsakene og nyplukka bæra, var prisene lavere enn på butikkene. Tydeligvis var de mange kundene fornøyde.
– Vi gleda mange. Og etter hvert måtte vi være fire til å betjene – Bodil Vik og Erna Høiklev (Sandåker), pluss Tove og meg.
I tillegg til handelen på Strøget, leverte de grønnsaker og bær til Lofthus landhandel og slakter Øvland i Lillesand, landhandelen på Justøya og til spisestedet Elevine på Lund i Kristiansand. Og til kjøpmann Olav Beisland i Arendal ble det kjørt hele lass med gulrøtter.
Engasjementet og kapasiteten til Bent Johan har alltid vært stor. Han har blant anna vært leder av Birkeland bedehus, sittet i styret i Birkenes idrettslag, vært leder av Tveitås 4H – og i 17 år var han speiderleder.
Gårdbrukeren øverst i Rennehaven hadde halve inntekta fra skaudrift på vintrene. Også der kom kreftene og utholdenheten hans til nytte. Ikke hvem som helst klarer å hogge åtte kubikkmeter med motorsag på én dag, ferdig kvista og barka.
– Jeg skulle være best. Også det hadde med bakgrunnen min fra idretten å gjøre, sier Bent Johan.
Men tømmerprisene gikk opp og ned. Derfor plukka han store mengder kongler, da dette til tider kunne gi mer inntekt enn salget av last.
Siste året med torvhandel var sommeren 1979. Etter ti år var det slutt nede på Strøget. Deretter ble det fem år med salg fra den påbygde fløyen, det tidligere lensmannskontoret på gården.
All jobbinga hadde sin pris. Ingen er evig ung. Og det merka også Bent Johan på helsa si.
Etter hvert fikk han seg jobb i parkvesenet i Kristiansand kommune.
– Der slutta jeg klokka halv tre hver dag, og tjente bedre enn Tove og jeg til sammen. Og vi jobba jo nesten døgnet rundt, seks-sju dager i uka.
I 2020 døde Tove, etter år med ALS. Tapet kjentes enormt for Bent Johan.
I dag strever han sjøl med ulike helseplager. Verst er den tiltagende Parkinson-lidelsen.
Men også i år har han vært ute i birkenesskauene og plukka bær – masse bær – og mest tyttebær. Liggende på polstra knær har det blitt imponerende 60 femliters bøtter. Bæra finner han stor glede i å gi bort.
Noen gir seg aldri – i hvert fall ikke Bent Johan Birkeland.
Alle gamle foto: Erling Birkeland/utlånt av Leif Ottar Tveito