Trening burde være det jeg kan takle enklest i min nye livstil, men det har vært noe vanskeligere enn først antatt. Før dette oppdraget med fornyelse av egen helse og kropp, så visste jeg hvor jeg sto i livet. Jeg var og er fortsatt i en levende forråtnelses prosess. Ærlighet rundt dette er viktig, og spesielt ovenfor meg selv. Det det som kommer etterpå selve livet, den ukjente døden, den delen av syklusen vi sjeldent prater om, har opptatt meg mer og mer de siste årene.
Jeg har ignorert enhver advarsel både fra familie, venner og min egen kropp, i mange år. Det første store forvarselet kom i 2013, da jeg fikk hjerneslag og så døden i hvitøyet. De første ukene som blind mann og sittende i rullestol, burde gitt meg den energien til endring som jeg nå kjenner. Etter fire uker på Cato Zahl senteret i Son, kom jeg ut som en «ny mann», og mye bedre trent enn årene før.
Men hva gjorde jeg videre? – Jo, jeg glemte forvarselet jeg fikk som 47-åring, fortsatte med feit mat, drakk Coca-Cola som en idiot, og tente røyken med den neste. Trening var alltids noe jeg kunne fortsette med senere. Selvbedraget har pågått i årevis, inntil nå.
Som alle andre på min alder, vet man at vi er nærmere slutten enn begynnelsen. Nå vet vi godt at å være i 50-årene ikke er noen alder i dag. Fysisk og kroppslig, da snakker vi nok nærmere 70-årene, uten å overdrive for min del.
Men jeg har gledelige og tunge nyheter å berette om, i min kamp for å unngå å havne på kirkegården for tidlig.
På mange av mine ulike runder der jeg er ute å trener, går en av turene forbi en av de vakreste stedene i bygda mi i Vegusdal. Haugevabakken, den gamle kirkegården, ligger der velstelt langs Kulturstien på Engesland. Den har gitt meg mange pauser med tid til ettertanke, om hva som vi alle vet kommer en gang. Min jobb nå, er en utsettelse av min tur til «de evige jaktmarker».
Nå ble det en litt «mørk» innledning på denne ukens beretning. Derfor tilbake til hverdagen, der gløtt av «sol og lys» igjen er i ferd med å lyse over den forfalne skapning.
Jeg har nå flyttet mine 92 kilo rundt på yogamatta, langs stier og veier. Jeg gjør mine små styrkeøvelser i hverdagen, og jeg lurer meg opp på ergometer sykkelen en gang i blant, og legger til egne yogaøvelser på stuegulvet.
Den første uka mi med trening for en god måned siden, trodde jeg fortsatt at jeg kunne holde Jakob Ingebrigtsen fart, og være like smidig som Karsten Warholm over hekkene. Igjen måtte jeg innse mine sterke begrensninger. De første syv dagene gikk jeg én tur hver dag, og pusten hørtes ut som en skadeskutt elg.
Mandagen den syvende dagen tok motet mitt over for fornuften. Jeg kom inn på tunet etter en tur på 3,2 kilometer (dagboka). Pumpa slo, det svartna for øynene og jeg fikk en sterk hodepine og ble kvalm.
Jeg kom til meg selv igjen, og skjønte at dette ikke var veien å gå. Advarsler fra Mathilda, min datter og naboene gjorde at jeg endret den fysiske aktiviteten, fra den dagen i starten av september.
Den uke var jeg allerede nede i 89 kilo, ned tre kilo fra start på syv dager.
Men så stagnerte vektnedgangen de neste ukene og frem til nå.
Siste innveiing viste badevekta 88 kilo, og den er blitt min verste fiende. Nå er den gjemt under skapet på badet, og tas kun frem hver fredag. Da måler jeg meg også rundt blant annet magen.
Nå mener mentoren min, Mathilda, at det er kostholdet som er det viktigste, og hun har rett. Men det er så utrolig vanskelig, så utrolig uvant. Men jeg er på vei, og det er der jeg er kommet lengst, på grunn av alle endringene, som i sum er kolossalt mye å huske på.
Jeg har nå igjen har begynt å øke intensiteten på treningsøktene mine. Jeg går lenger, jeg går fortere, jeg puster mindre og styrkeøvelsene går lettere for hver dag. Og det er mer kontrollert enn det var i starten.
Thomas, nabogutten, er topptrent og med på noen av turene mine som motivator. Han kan fortelle om store forskjeller, der han blant annet bemerker at jeg kan prate samtidig som jeg går litt fort. I startet var en samtale helt umulig på disse turene, og de var mye kortere.
Men det går så treigt, og det er så vanskelig å skulle huske på alt. Nå er colaen borte, matfatet mitt er i en stadig konflikt med meg selv, der jeg konstant er sjesken. Trening er blitt hverdagen, søvnen skal reguleres, medikamenter skal endres, legeråd skal følges. Dette og alle andre små ting som møter meg hver dag jeg slår opp øynene, til en ny dag, er ingen dans på roser.
Om man ser for seg mim reise frem til jul, så kan man se for seg en lang bratt bakke. Jeg er nå i bunnen av denne stigningen, mot målene som jeg har satt meg.
Nå er jeg inne i en tøff periode, det innrømmes, der jeg skal snu døgnet til det «normale». Jeg er også inne i fasen der tobakken er på vei ut av livet mitt, og bare det blir en tøff kamp.
Igjen, jeg er griseheldig som har folk som heier på meg, og som har gjort denne reisen mulig. Og mange spør seg sikkert også – jukser ikke Jan Reidar på denne omfattende oppgaven.
Og svaret er selvsagt – ja, det gjør han. Det er umulig å ikke ta noen snarveier. Men jeg lover deg Mathilda, jeg har ikke smakt en pølsebit, eller brukt en Toro-pose, på disse ukene. Og matrettene er mer på din, enn min side nå.
Det finnes ingen snarveier!
Hilsen Jan Reidar