– Jeg vil bli profesjonell jockey

Et idrettstalent litt utenom det vanlige er Oda Hermine Eiken fra Flakksvann. Hun har allerede vunnet flere løp som jockey på hesteryggen, og det attpåtil på Øvrevoll Galoppbane. På besøk hos Oda Hermine og familien blir vi mer kjent med 10-åringen, og hennes store interesse for hest og ponni.

Første gang vi ble kjent med Oda Hermine, red hun ponnien Bjerregårds Fighter på Pinsetravet på Flakksvannsbanen. Det er ponnien hun deltar i løp med. Ekvipasjen har allerede gått flere steder på Sørlandet og imponert mange hestefolk og tilskuere.

Med 16-åringen Bjerregårds Fighter har hun vunnet åtte av de ni løpene hun har ridd. Tre av disse løpene har vært på Øvrevoll Galoppbane i Bærum, der hun har to seire. På den store dagen for de galoppfrelste i landet, Norsk Derby på Øvrevoll, red Oda Hermine foran 5000 tilskuere. Her ble hun riktignok nummer to, i den største opplevelsen så langt i hennes unge liv.

– Det var en kjempestor opplevelse å være rytter med ponnien min foran så mange mennesker. Og så var jeg så nærme å vinne, da jeg kjempet helt til mål med en annen rytter. Det måtte målfoto til, forteller hun BA, og viser oss målfotoet som nesten ikke skiller rytterne.

Da vi starter besøket ved kjøkkenbordet hos den trivelige hestefamilien i Svåberg, er det Oda Hermine som fører ordet godt hjulpet av mamma Silje og pappa Torstein. Litt senere kommer også broren Storm fra skolen. Også han er bitt av hestebasillen.

– Jeg fikk hesteinteressen min via både mamma og pappa som har drevet med hest i mange år. Mitt første løp var jeg bare to og et halvt år gammel, da jeg satt i sulkyen bak en hest sammen med pappa, på Pinsetravet. Det husker jeg enda, og hvor gøy det var at folk så på når vi kjørte hest.

– Nå er det nesten bare hest og skole for meg, og det er noe jeg elsker. Det å være med hestene ute i stallen, gi de mat og gjøre rent er så koselig. Hestene og ponniene er så fine å være med, og det er alltid gildt å høre dem vrinske når jeg kommer inn i stallen etter skolen.

– Jeg driver med sprangridning i tillegg og trener på dette også, og er med i konkurranser. Pappa har laget til en liten bane oppe bak husa her, og der får både jeg, Storm og pappa trent på sprang. Vi driver alle tre med sprangridning, forteller en entusiastisk 10-åring til oss.

– Men det er jockey jeg vil bli. Jeg elsker å sitte på ryggen om det er ponni eller hest, og spesielt når det går fort og ponnien min er i løpehumør.

– Å drive med hest er en nokså dyr sport, skyter pappa Torstein inn. Men via Norsk Amatørrytterklubb kan man få veiledning og kurs gratis. Så det er fult mulig å drive på med for alle som er glad i hester uten at det koster for mye. På amatørnivå er det stor glede for både oss voksne og barna å drive på med. For oss er det jo blitt en fin lidenskap utenom skole og jobb.

– Det som også er så fint at familien får mye tid sammen, i og rundt det samme fellesskapet både heime og på turer.

– En sunn lidenskap, skyter mor Silje inn. Det viktigste for oss er at barna våre får et sunt og kjærlig forhold til hest, og at de elsker det de holder på med. Vi vil at når de er blitt voksne, så skal de ha arvet fra oss at hester er en flott hobby, og at det bringer mye glede og varme med seg.

– Vi ser jo at både Oda Hermine og Storm har funnet lidenskapen og gleden med å ha alle dyra her heime hos oss. Det gir oss veldig mye, sier foreldrene samstemte.

– Det er mer enn sløyfer, pokaler og gavekort i løp, legger de til.

– Bjerregårds Fighter er 1.28 meter høy og grensen mellom ponni og hest er 1.48 meter. Min ponni er en passende høyde nå, men da jeg blir eldre skal jeg over på hest. For jeg har store planer om å bli profesjonell jockey, forteller Oda ivrig.

– Selv om jeg trener så å si hver dag nå, så vet jeg jo at det blir litt tøffere når jeg blir eldre. Jeg elsker å se de beste rytterne, og ser opp til dem. Derfor håper jeg at jeg en gang kan bli like god.

– Men jeg har lært hjemme at man først må bli glad i dyra og ta en ting av gangen, for jeg er jo ikke så gammel enda, sier hun og smiler godt.

– I år har jeg fått meg jobb også. Både jeg og broren min har faste ting vi skal gjøre i stallen hver dag etter skolen med våre to hester og to ponnier. Dyra må jo ha godt stell og vi elsker å kose med dyra, når de får mat og når vi må møkke og gjøre reint.

– Men nå har jeg fått en ponni jeg skal ha i trening, og det er kjempekult. Jeg skal trene den for noen andre eiere frem til den er en salgbar. Tenk at jeg får betalt for å gjøre det jeg elsker best, gliser den unge hestejenta.

– Å vett du hva, den heter Walt Disney, sier hun leende til oss.

Vi har kommet oss ut av kjøkkenet og inn i stallen der dyra er hentet ned fra beite. Ponniene er ikke så store. Men da Torstein henter frem sin store hest, vallaken Cornelius, så blir man himmelfallen over det store vakre dyret.

Da vi kommer opp på treningsbanen, så gir Oda Hermine oss ett lite innblikk i hva hun trener på.

– Jeg trener jo sprang med dyra, bakke-arbeid og styrke for hesten. Så har jeg intervaller i skogen, øver mye på spranghopp. Det gøyeste er å trene fart, og da er jeg sammen med pappa borte på Flakksvannsbanen, sier hun i det hun tar en ny runde på treningsbanen deres.

Et hyggelig besøk er over, hos en familie med en stor glødende interesse. På et sted der dyr og mennesker trives, på en velstelt liten hestefarm med utsikt over Flakksvann.