Ingrid bor et stykke oppe på Strøget på Birkeland. Hver morgen kjører hun inn til Kristiansand hvor hun jobber i Sørlandets eldste og største begravelsesbyrå – i Andås sitt.

– Jeg har jobbet her fra 2012, forteller hun da BA er på besøk en regnvåt torsdag ettermiddag.

– Dette er en familiebedrift, som min oldefar startet tilbake i 1933. Så overtok min farfar, og deretter min far. Jeg har nå stillingen som administrativ leder her.

Egentlig går historia til dette begravelsesbyrået enda litt lenger tilbake. For da Ingrids oldefar, Anton Andås, grunna sykdom måtte oppgi bakeryrket i 1920-åra, fikk han jobb hos en bror som eide Kristiansand Trevarefabrikk. Den lå omtrent der Q42 ligger nå. Her ble det laga dører, vinduer, trapper – og likkister. Oldefaren hennes ble både kontormann og snekker hos broren, med ansvar for nettopp produksjonen av kistene.

På nyåret i 1933 innreda så Ingrids oldefar et eget lite snekkerverksted for produksjon av kister oppe i Elvegata 11, og Anton Andås Begravelsesbyrå var dermed etablert.

Alle likskjortene, liksvøpa, likteppene og likputene var det Ingrids oldemor, Hilda, som sørga for. Disse sydde hun med stor flid i mange år på sin egen håndmaskin.

Sjøl om Ingrid har ansvar for det administrative, så deltar hun i alle de ulike gjøremåla i byrået.

Når noen dør, starter det gjerne med en henvendelse de får på telefon.

– Ofte er det pårørende som kontakter oss. Vi forhører oss da litt om bakgrunnen for dødsfallet. Og så avtaler vi en samtale én til to dager etter dødsfallet. Dette kan skje hjemme hos familien eller her på byrået.

Hun forteller at dette gjerne skjer før prest eller annen seremoniansvarlig har sin samtale.

– De pårørende skal ta så mange valg når det gjelder seremonidagen. Vi ønsker at de gjerne har snakket litt om dette på forhånd.

– Det blir ikke lettere om man aldri snakker om det. Dette er jo en del av sorgarbeidet, sier Ingrid.

Hun tar oss med rundt i det innholdsrike huset hvor hun jobber. Som mange andre bygninger i Posebyen har det også i dette huset vært flere ombygginger.

Inn gjennom gangene går det dører inn til samtalerom, visningsrom for valg av kister og urner, rom for klargjøring av den døde, kjølerom og seremonirom. Nede i kjelleren er lageret med utallige kister i ulike materialer – hvite, trehvite og svarte. Noen er mer kostbare enn andre.

Andås Begravelsesbyrå bistår ved gravferder fra Flekkefjord i vest til Arendal i øst.

Byrået har alltid også tatt imot mennesker som har ønska å planlegge si egen gravferd – begravelse eller bisettelse. Nå har de i tillegg ei digital løsning for dette.

Et dokument med egen planlagt gravferd er ikke juridisk bindende.

– Det er den nærmeste pårørende i familien som tar de endelige avgjørelsene. Slik er gravferdsloven. Men vår erfaring er at egne ønsker bruker å bli respektert av de etterlatte, forteller Ingrid.

– Seremonidagen er en dag som veldig mange gruer seg til. Og de fleste er letta når det er ferdig.

– Det ble så fint, er nok det de fleste forteller til oss etterpå.

Det er mest kirkelige gravferdsseremonier. Men som landsdelens eldste og største begravelsesbyrå, har Andås lang erfaring med alle typer seremonier – humanistiske, muslimske og for mennesker med andre livssyn.

Ingrid sjøl er kristen.

– På jobb er jeg nøytral. Jeg skal ikke legge noen føringer. Men troen min hjelper meg.

Og hun vil så gjerne hjelpe andre.

– Alt blir så mye lettere når man kan fortsette, og leve videre etter at en kjær har godt bort. Det er mitt høyeste ønske at vi kan hjelpe med det.

Jevnlig er hun på besøk i Birkenes menighet og forteller om sitt, og byråets, arbeid til nye kull med konfirmanter.

Ingrid er oppvokst i Vågsbygd, og hadde ikke sett for seg at hun skulle havne her oppe på Birkeland. Det er mannen, Einar Kolstad, som har ei viss tilknytning til bygda. Han var som barn både i ferier og ved andre anledninger stadig på besøk hos sine besteforeldre, Ella og Einar Birkeland. Det er i deres hus oppe på Strøget som Ingrid nå bor med ektemann og deres tre døtre på tre, åtte og elleve år.

– Jeg trives veldig godt på Birkeland.

Hun trekker spesielt fram alle de flotte turstiene og gapahukene som nå finnes overalt i kommunen. – Vi går mye på tur.

Mange kjenner sikkert Ingrid som en av de dyktige sangerne i Snelleklang. Og gravferdsarbeideren er stadig framme som solist på disse kvinnenes livsbejaende konserter.

Med døden innpå livet hver eneste dag, gjør man seg noen refleksjoner.

– Livet kan jo være strevsomt – så kunne vi ikke bare ha vært i himmelen? – sukker hun da vi går ut i regnet for å ta et siste bilde ved porten.