Lukten av bensin, olje, eksos, svidde dekk
Og så må det sies at lukten av verksted må være en av de beste luktene jeg vet om
Jeg har vokst opp med en far som skrudde mye på biler, sånn i den tiden vet du, da man ikke trengte computere for å finne ut av diagnosen på bilen. Jeg var jo da som nå, utrolig nysgjerrig på alt som kan læres og fikk være med min far, men med litt avstand. Etter hvert som både jeg og interessen for bil vokste, så innså også han at jeg måtte få slippe mer til.
Plutselig en dag ble jeg satt til å skru på egen bil og fikk sjaue på verkstedet på lik linje som «gutta».
«Ett av de beste minnene jeg har av Tina, det er når hun sto der med lange, pene negler nedi motorrommet på bilen, kålsvart!» Dette var noen få ord fra talen til min far når jeg giftet meg, og joda det beskriver vel ganske godt at det å skru både var gøyere og viktigere enn pene negler.
Men bil og bilmiljø, det er det mange mennesker som har et forhold til. En grom veteran, en sommerbil, ungdomsbilen, den første bilen – ja minner rett og slett, gode minner. Du kjenner kanskje lukta litt mens du tenker på det?
Bilmiljøet i 2010 var nok ganske annerledes enn det det er nå i år 2022.
Jeg husker godt at vi var på rånetreff utenfor Sørlandssenteret, den ene gangen var vi over 600 biler som sto oppstilt. Det gikk jo som oftest veldig fint for seg, for vi tenkte jo aldri over at det fantes mennesker som ikke satte pris på spolemerker på hele parkeringsplassen. Men sånn bortsett fra at det stadig var noen i en eller annen 240 som spant til dekka smalt, så var det et kjekt, sosialt og artig miljø å få være en del av. Vi er jo generasjonen som er vokst opp med «Fast and Furious» filmene og neonlys skulle monteres der det var plass til neonlys. Dobbel eksos, eller i det minste var endestykket dobbelt, og vi dytta svamper bak skiltene så de ikke skulle dirre så himla når bassen slo. Vi var kanskje en bråkete ungdom, men kreative var vi også.
Det finnes heldigvis flere enn oss i tredveåra som vet å sette pris på biler.
Mange her på Birkeland kan skilte med flotte biler, gamle som nye. Fra 17. mai og utover sommeren ser vi fort et og annet flak av en gammal amerikaner cruise nedover Strøget, eller en gammel Ford kanskje?
De fleste som har et lite ekstra øye til eldre biler har kanskje sett en sølvgrå Ford Capri 2.8 liter suse rundt forbi (så sant været er greit)? Caprien sto ny i år 1983, men vinteren 1988 hentet Bendix Birkeland Caprien med seg hjem til Birkeland, fra Østlandet. Dette er også den eneste vinteren denne bilen har vært på veien, ellers står den fint og tørt lagret gjennom vinterhalvåret. Caprien til Bendix er original og telleren i dashbordet forteller at den har rullet 122 502 kilometer. Den er godt kjent i Ford-miljøet og i Capri Cluben, men noe salg har aldri kommet på tale.
Bilen har recarostoler foran og bak, som har en fantastisk komfort og som absolutt ikke mange hadde trodd at stammet tilbake til starten av 80-tallet. Bilen er god å kjøre, ligger godt i veien og selv om lukt og lyd ikke akkurat minner om dagens moderne biler – gjør det en bilentusiast varm om hjertet. Heldigvis skal vi ikke snakke om hverken miljø eller det grønne skiftet i denne omgang.
Bendix forteller med iver og glede om eventyr han har hatt med både denne og tidligere Caprier, men jeg lo godt når han fortalte om den gang han hadde hatt bilen ned til autobahn og fikk nåla på speedometeret til å bunne på 220 km/t. Han måtte ta ned antennen på grunn av luftmotstanden! Mange her på Birkeland har nok minner med Bendix og Caprien, og det er fint å ha noe fysisk som får de gode minnene til å strømme på.
Vi kan sette oss godt tilbake, tenke på gode minner fra tiden på videoen, råning opp og ned stripa, wunderbaumlukt som velta ut av bilene etter flere ti talls dufttrær hengende i speilet. Musikken som dunka, solbremmene fulle av slitne cd plater, kjøring uten mål og mening, 10-erne som lå i midtkonsollen klar til du skulle gjennom «bommen», autopass var nymotens, bensinprisene var så vidt over ti kroner, ingen hadde hørt om rekkeviddeangst, og bil på strøm med måkevinger hørte til i filmen «tilbake til fremtiden» og ikke i virkeligheten.
Det var tider det – skikkelige gode tider.
Skrevet av Tina Helén Tveito Sondresen
Foto: Sondre Sondresen Tveito
