De fleste mennesker drømmer om å bli noe. Jeg har alltid hatt fascinasjon for birøkt. For noen år siden fant jeg ut at drømmen om å bli birøkter enten måtte realiseres eller skrinlegges. Jeg valgte det første.
Imidlertid møtte jeg på et miljø der janteloven ble holdt i hevd selv i våre moderne tider. Jeg ville på kurs, men siden det nettopp hadde startet (kun én kveld), fikk jeg ikke lov og hoppe på. Ble fortalt at jeg måtte vente til neste år, gå kurset som varte hele sesongen, deretter få meg to kuber, ha disse noen år og ”se om dette er noe for deg”. Dette irriterte grenseløst og inspirerte enda mer til å starte. Jeg leste alt jeg kom over og fikk en selvproklamert ”master i bier” etter noen dager og søvnløse netter på Youtube.
Litt uglesett ble jeg i begynnelsen, men når alle så at det gikk særdeles bra, ble jeg tatt inn i varmen. Og bra gikk det. Birøkt var nettopp for meg. De første par årene ble brukt til ekspansjon fremfor produksjon. Etter hvert kom også honningen. Den gikk unna som varmt hvetebrød. I motsetning til andre, så jeg hvor markedet lå. Nordmenn hevder de elsker lynghonning og lover å kjøpe men, kommer sjelden. Klage over prisen gjør de også. Innvandrere derimot, er en usedvanlig takknemlig kundegruppe som går etter kvalitet. Nedover Europa og Midt-Østen er det et annet klima og en annen flora som gir en annen honning. Den er flytende og ikke krystallisert. Dette går ikke med norsk lynghonning og ikke med all sommerhonning. Jeg passet derfor på å ikke blande sommerhonning fra forskjellige planter og produserte et parti urørt sommerhonning som ikke krystalliseres. Denne tok helt av og ble en ubetinget suksess blant alle utenfor Skandinavia. Fra tyskere til syrere. Kundene var fornøyde og ble etter hvert mer enn bare kunder.
Bigårdene ble flere, antall kuber kom opp i 40. Forskjellige plasser prøvd ut, fra Flekkerøy i vest, til Tromøy i øst. På grunn av plantesykdommen pærebrann, har jeg nå flyttet fra gamle Vest-Agder. Dypt inne i skogen på Tromøy ser ut til å være et greit sted. En trivelig kar spurte meg om jeg kunne tenke meg å ha bier der. Jeg lot meg ikke be to ganger. Like ved Slettene bro har jeg blitt fantastisk godt mottatt og der trives også biene. Lynghonningen hentes når biene er på ”høyfjellshotell” i Setesdal og Fyresdal – urørte fjellområder uten trafikk og forurensing.
På grunn av en dominoeffekt av flere tilfeldige faktorer, ble det sist vinter et stort vintertap av bier som sved ganske bra. Kubeantallet sank drastisk. Men den som gir opp, har intet å vinne. Et hvert skritt tilbake, er bare hvile for å ta et syvmilskritt fremover. En usedvanlig bølge av bisvermer har økt kubeantallet igjen og med litt dronningavl, går alt sakte, men sikkert i riktig retning. Målet er 100 bikuber. Dette er det jeg antar er mulig å klare i tillegg til 100% stilling i annet yrke. I fremtiden håper jeg at dette skal blir min tilleggspensjon når det vanlige arbeidslivet passerer sin siste dag.
Å fange svermer er ikke tillatt om man ikke har sertifisert bigård. Biene skal i karantene, det skal foretas klinisk kontroll av biene og voks må byttes før kubene kan innlemmes i vanlig bigård. Men har man satt seg inn i regelverket og har sertifiseringene i orden, er dette en enkel sak. Mange har sett meg på Birkeland i år når jeg er rundt å fanger svermer. Biedrakt, støvler og hansker er standard utstyr i bilen.
Etter hvert mens jeg bygde meg opp, så jeg at ferske birøktere møtte på samme holdninger som meg selv når jeg ønsket å starte. Siden jeg liker å lære bort, fant jeg ut at det var på tide å gi litt konkurranse til eksisterende kurs i birøkt. Jeg satte sammen mitt eget opplegg. Dette sammenfalt med korona og en biesykdom som heter yngelråte. Andre kursholdere avlyste i 2020 på grunn av nevnte sykdommer, det samme gjorde de i 2021. Dermed fikk jeg alle som stod på venteliste fra forrige år, samt nye fra i år. Den yngste er 16 og den eldste er pensjonist. Kurset ble en ubetinget suksess og er pågående. Ved å delvis bruke digitale online løsninger for en del av studentene og klassisk skolebenk for noen, klarte vi akkurat å få teoridelen gjennom koronarestriksjonene. Utendørs opplæring skjer i mine bigårder der elevene er delt inn i mindre grupper. Jeg prøver å lære mine elever at birøkt er enkelt og gøy. Det finnes noen lover man må følge og man må skjønne bienes liv for igjen å skjønne birøkterens rolle. Har man først lært dette, vil man se mulighetene og enkeltheten.
Birøkt er for alle – for unge og gamle, selv om oppstartskostnadene hindrer ungdom å starte, noe som er trist. Det gir livskvalitet å holde på med, noe å pusle med når man blir pensjonist. I tillegg kan man tjene penger på det. Nå har dessverre markedet flommet litt over av honning på grunn av noen gode år på rad og prisen på honning levert i bulk gått ned litt. Honningcentralen er stort sett den eneste sikre mottaker av store parti honning.
Lyngtrekket er årets høydepunkt. Da reiser birøkteren til fjells med biene. Dette varer fra slutten av juli til ut august. Da blir det fantastiske fjellturer i vakkert vær, naturopplevelser i fleng, nærkontakt med Norges ville dyr og fugler. Hver arbeidsøkt er en liten mini norgesferie. Badebukse og god mat er obligatorisk. Livet med biene er mer enn jobb, det er kvalitet tilført dagliglivet.
Etter lyngtrekket starter tørking, kontroll, slynging og emballering. THE Bee Man junior, Edward Andreas, er min sønn på 15. Han er mester i slyngeromsarbeid og honningbehandling. Selv har han egen bikube som gir litt ekstra hobbyinntekt om høsten i tillegg til at han lærer at penger ikke kommer uten arbeide.
Det sies at skaperverket kan uttrykkes i tall og geometri. I bienes liv, ser man dette gjenspeilet. Det gir ærefrykt for livet når man driver med birøkt. Både Platon og Shakespeare skrev om biene, både som metafor for mennesketyper og som modell for samfunnet. Uansett om man er filosof eller enkelt bygdemenneske – biene tilfører noe svært få andre aktiviteter gjør. Kanskje dette er noe for deg også?
Kristian Thomassen
_____________
Brukerskapt