For hundre år siden, i 1921, skulle det velges 150 representanter til Stortinget. Motsetningene i norsk politikk var store. Det var ikke så mange år siden landet hadde klart å rive seg løs fra Sverige, og nasjonalistiske trekk i politikken grodde. Det var kun få år siden revolusjonen i Russland, med et revolusjonært Det norske arbeiderparti som landets nest største parti. Senterpartiet var et helt nytt parti, stifta året før på landsmøtet til Landmandsforbundet (Norges Bondelag).
Dette valget i 1921 var et av de første etter at norske kvinner lenge hadde krevd sin rett om likestilling – å få stemme. Det skjedde i 1913.
I spaltene i den nystarta avisa Norges Kvinder i Oslo, dukka det 28. desember i 1921 opp et innlegg skrevet av Lulla Hauge fra Birkenes.
– Her arbeides riktignok i vore byer blant kvinderne, men utover landsbygden arbeides det saa at si ikke.
Sånn innleder Lulla Hauge innlegget sitt.
– Kvinderne på landsbygden har saa vanskelig for at forstaa, at hjem og samfund er avhængig av hinanden. Selv om de forstaar det, saa tør de ikke lægge sin mening for dagen – hvor manden stemmer for Landmandsforbundet, fordi han er bonde – saa maa konen ogsaa stemmer der, selv om det er mot hendes overbevisning.
Så viser hun videre til en prat hun har hatt med ei anna kvinne.
– Jeg talte med en kone forleden, som fortalte, at hun delte Venstres meninger i alle paragrafer saa nær som maalposten. De andre partiers valgprogram vilde hun ikke ha noget med: Men hun turde ikke stemme med Venstre, da manden vilde stemme med Landmandsforbundet, saa maatte hun gjøre det samme, ellers vilde manden tro, at hun ikke vilde være sammen med ham længer.
Ifølge Lulla Hauge kontrollerte bondeparti-hannene sine kvinner.
– Ved forrige valg vet jeg at der var flere koner, som mottok færdige konvolutter av sine respektive ægtemænd, for da at stemme efter mændenes vilje. Det er et sørgelig faktum, at bondekonerne lar sig bruke som stemmekvæg. Vil de saa ikke være stemmekvæg, saa lar de helt være at lægge sin stemmeseddel i urnen.
Lulla Hauge skriver også om hvordan de unge kvinnene som ønsker å være politisk aktive har det – de med «slik brændende lyst til at hive sig ut i det politiske liv».
– Men de har ikke vovet det. Er det saa en som har dristet sig til det, til trods for at hun sætter barn og heim i første række, saa faar den unge mor stadig reprimande fra den selvbestaltede svigermor fordi hun sløifer kaffeselskaperne, hvor der ikke er anden konversation end tjenestepiker og bygdenyt.
Lulla Hauge (Juliane Gulbrandsen) var prestedatter født i 1893 og ble gift med trelasthandler Nils Hauge. De bodde i Hellerslia da barna var små. Da Lulla skreiv artikkelen i avisa Norske Kvinder eide hun «Nessane», bruksnummer 5 på Vestre Mollestad.
Lulla var stadig brukt som foredragsholder rundt på Agder, og hadde ulike verv. Fredsbevegelsene etter 1. verdenskrig opptok henne. Etter at familien flytta, dreiv hun Judehavens Pensjonat på Fevik. Og ikke minst var hun ei engasjert Sanitets-kvinne. Seinere flytta Lulla og Nils Hauge til Lunde i Telemark. Da hun var 79 år gammel tok hun Examen Philosophicum.