For seks år siden kom en patriotisk nordmann inn i mammas liv i Sør-Afrika.
LESERBREV: Som en typisk norsk nordmann elsket han å reise, og etter å ha møtt min mamma, oppdaget han snart at han gjerne ville flytte til Sør-Afrika for å bo. Mamma hadde mange forpliktelser på den tiden.
Mitt navn er Colette Moore, og jeg er en av de forpliktelsene mamma har. Jeg er 37 år gammel. Jeg er blind, og jeg bor på Birkeland med min kjære familie som består av min mann og to gutter.
Kort etter at mamma giftet seg med Asbjørn befant jeg meg plutselig i en skyteepisode i en bank. Jeg er som sagt blind, og det var en uhyggelig opplevelse. En tid etter det fikk Asbjørn noe doktorene mente var et slag. Det gjorde at han helst ville tilbake til Norge, fordi han følte seg tryggere der. Han foreslo for mamma at de skulle flytte til Norge.
På den tiden var oppfatningen i Norge at Norge alltid trenger gode mennesker.
På den tiden hadde jeg en bachelorgrad i psykologi og kommunikasjon, og jeg hadde jobbet for den internasjonale bedriften Pepsico i flere år. Jeg hadde også oppnådd å få utmerkelse for årets ansatt i tre år. Min mann hadde jobbet som elektriker i en stabil jobb. Så vi mente vi var det de kalle gode mennesker i Norge, mennesker som Norge trenger.
Også Utenriksdepartementet ved UDI slo fast at vi ville være velkomne i Norge dersom vi hadde jobb. Og med det i sinnet dro vi hit for en ferie der vi skulle se etter jobb. Det viste seg å være nærmest umulig, fordi vi fant ut at det å snakke norsk er veldig viktig. Vi trengte gode språkkunnskaper for å komme oss videre.
Jeg fikk starte på et masterstudium ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand. Min mann fikk studieplass ved Folkehøgskolen Sørlandet her på Birkeland. Jeg er også fullt opptatt med å lære norsk ved voksenopplæringen i kommunen.
Nå har vi vært i Norge i to år, og hele tiden søkt iherdig etter jobber. Vi har søkt på mange slags jobber, men har hittil ikke engang blitt invitert til intervju.
Vår situasjon er slik at mamma ønsker å leve i Norge sammen med sin mann. Fordi jeg er blind, så kan jeg ikke kjøre bil. Vi har ikke gode muligheter for sikker transport i Sør-Afrika. Når mannen min var på et jobbprosjekt borte fra nærområdet, så ble det den gang til at mamma var den eneste som kunne kjøre meg til jobb.
I tillegg er sjansene for å finne ny jobb i Sør-Afrika ørsmå, mest på grunn av The Black Employment Equity Rule, som gjør det nesten umulig for hvite jobbsøkere å få jobb.
I Norge har vi gjort det vi kan for å oppfylle kravene til oss. Min manns oppmøte på folkehøyskolen var på 98 prosent, og han fikk en B1 og tre A2 på sine norskprøver. Selv om jeg er blind, så har jeg gjort ferdig og levert min masteroppgave til fastsatt tid, og jeg skal skrive min norskprøve nå i mai. På Gimlekollen, der jeg studerte, var mitt oppmøte 100 prosent. Jeg var heldig å aldri komme for seint til klassetimene, selv om jeg var avhengig av å ta to busser.
Min styrke er helt klart å jobbe med mennesker og med kommunikasjon. Jeg liker å snakke offentlig. Jeg liker å undervise. Jeg trives med å jobbe med kontororganisering, koordinering og administrasjon. Min mann har over 20 års erfaring med å jobbe som elektriker. Han er kraftig bygd og liker å jobbe med hendene sine. Han er i ferd med å skaffe seg norsk førerkort. I tillegg er han villig til å ta hvilket som helst kurs i forbindelse med den nye jobben han eventuelt får.
Nå stoler vi veldig på det norske folk til å gi oss denne sjansen vi så desperat trenger, fordi vi har bare fire uker til å finne en passende jobb som UDI vil godkjenne, slik at vi kan søke om arbeidsvisum. Vi vet at vi kan gjøre dere alle stolte, og også gjøre en helt spesiell nordmann veldig glad om han kan bo i Norge med sin Sørafrikanske kone, som også på sin måte prøver å spille en rolle i det som skjer i kommunen. Hun har også lært norsk og samfunnsfag ved voksenopplæringen i kommunen.
Colette Moore