Overvintret i Grytvika

Den som rekker å oppleve halvparten så mye Reidar Jansen i løpet av 85 år, vil ha opplevd mye.

Det er nesten så Birkenesavisa kunne laget et eget bilag bare med Reidar Jansen. Mellom barneår i Horten og alderdom på Birkeland ligger mye levd liv. Nå troner han på toppen av Rørhomveien og kan følge med på mye av det som skjer på Birkeland. Han er fremdeles godt orientert.

Det mest eksotiske og uvanlige er nok to overvintringer i Grytvika på Sør-Georgia, i tillegg til fem sesonger samme plass. I over femti år var Grytvika base for hvalfangst i det sørlige Atlanterhavet. Vestfold har alltid vært det store hvalfangerfylket, og med oppvekst i Horten var det vel nesten forhåndsbestemt at livet skulle få noe med hvalfangst å gjøre.

Men før den tid var han påmønstret som messegutt og fikk turer både til Australia og Svalbard.

– Sammen med noen andre på båten prøvde vi å komme oss ulovlig inn i Australia.  Det var noen av mannskapet som klarte det, men jeg ble hivd tilbake på båten og fikk ikke noen karriere som storbonde i det landet, sier Reidar.

Så på femti- og sekstitallet ble det Grytvika og arbeid på anleggene i land som altmuligmann og rørlegger

–Vi var rundt førti som overvintra, og det kunne være hardt – ikke minst psykisk for det ble jo mye å tenke på de hjemme. Men det var gode penger å tjene på det, forteller Reidar.

Mye lengting

Reidar forteller at første turen var verst.

– Når kontrakt var skrevet var det ingen vei utenom. Man kunne ikke be hvalbåtene vente, selv om fødselen var nært forestående og Anny skulle nedkomme med vår førstefødte. Det gikk to år før jeg fikk se krabaten. Det kom post til Grytvika to ganger i året, så jeg fikk jo omsider et bilde. Og etter hva jeg er blitt fortalt, så hang det bilde av pappa hjemme i stua.  Men guttungen kjente meg jo ikke når jeg kom hjem etter to år. Det ble nok litt lengting, særlig når vi var så heldige å få inn ønskekonserten på kortbølgen, og så var jo ikke jula så god, selv om vi både hadde gudstjeneste og god mat, forteller Reidar.

– Kanskje litt dårlig timing å reise ut mens Anny lå på fødestua, Reidar?

– Ja, det var nok det, men sånn var livet, og kontrakten jeg hadde underskrevet kunne ikke brytes. Det var ikke så lett å få seg jobb i den tida, og hvalfangst og særlig overvintring der nede gav gode penger. Det ga på mange måter et godt grunnlag for resten av livet, og ikke minst egenkapital til å kjøpe hus når jeg kom hjem, sier Reidar.

Det er mange fortellinger, og mye å lære om livet fra livet i Grytvika. Det var ikke mye av hvalen som gikk til spille. Hovedproduktet var hvalolje, det som ble igjen ble malt til mel og benyttet til gjødsel. Når en hval på nærmere 80 fot ble dratt i land og inn i fabrikken, ble det mye og tungt arbeid. Når isen gjorde fangstforholdene vanskelige, ble båtene lagt til kai og folk sendt hjem. Da var det vedlikehold som sto på dagsorden. Arbeidsmiljøloven var ikke oppfunnet, og sånn sett var det greit.

God mat og godt kameratskap

– Man overvintret ikke for å sitt å glane i veggen, men for å jobbe og tjene penger. Femten timers arbeidsdag var ikke uvanlig på den tida, men vi hadde det som grever, og kameratskapet mellom de 40 som overvintra var fantastisk. Det var aldri et vondt ord mellom oss, forteller Reidar.

For å holde folket i Grytvika med ferskt kjøtt, ble det importert, og satt ut reinsdyr fra Norge på øya. Så ble det hvert år felt 30-40 dyr, så kosten var ikke til å klage på. Grytvika hadde både kokk, konditor, lege og tannlege hele året.

Det man imidlertid ikke tenkte på når basen ble nedlagt i 1965 var at villreinen ville fortsette å formere seg, og uten jakt ville øya bli aldeles overbefolket av rein. I 2013 bestemte derfor engelske myndigheter, som eier Syd-Georgia at noe måtte gjøres. Norske jaktlag, med deltakelse blant annet fra Birkenes ble sendt nedover og det de trodde var 3.500 rein viste seg å være dobbelt så mange. Det ble felt 6.644 rein.

Militærtjeneste med konsekvenser

Men før turene til Grytvika ble det en tur til Sørlandet og Odderøya, som fikk store konsekvenser.

– Under militærtjenesten på Odderøya traff jeg Anny og det var «løkka i livet». Ho var ei brenngrei jente. Vi gifta oss i 1952 og fikk 63 år og tre gutter sammen. Dessverre døde ho i 2015, men vi fikk mange gode år, sier Reidar.

Ekteparet Jansen bosatte seg omsider i Horten, men etter noen år mente Anny at det var på tide å flytte til Birkeland, og da ble det slik.

– Det var forresten i den tida da ungdomsskolen på Birkeland ble bygget, og bunnledninger og forskjellige rørleggerarbeid fikk jeg være med på. Så ble det jobb hos LTB – Lillesand og Topdalen bilruter, hos Bendiks og som pensjonist litt turkjøring for Nils O, forteller Reidar.

Verdens kjekkeste jenter

Og sykehjemmet kan han ikke få berømmet nok, for der er verdens kjekkeste jenter. Fremdeles ønskes han velkommen innom, og på lørdagen er det risgrøt.

– Men det er et sota liv å være aleine. Men jeg kan ikke klage. Jeg har både barn og barnebarn og mange kjente på Birkeland, og treffer folk hver eneste dag. Men kveldene kan bli lange når man mest sitter alene, sier Reidar.

Men minneboksen er full. Reidar var kanskje en av de første profesjonelle fotballspillerne i landet. Da han var ferdig med militæret bekostet Vigør hybel og sykkel, og av og til også røyk for å beholde han i byen og på laget. Det kom også tilbud fra Start, men det ble med Vigør og hvalfangerlaget i Sandefjord .

– Hvalfangerlaget spanderte drosje fra Kristiansand en gang i uka, så det ble mye kjøring – men gøy var det, sier Reidar,

En pose full av medaljer bekrefter både fotball- og friidrettskarriere. Fotballkarrieren ble for øvrig avsluttet på Birkeneslaget.

Livet med hest

En annen ting i minneboksen er livet med hest, og han er ikke enig med Øystein Sunde om at hest er best som pålegg. På det meste hadde Reidar 14 hester på stallen og samlingen av målfoto viser at det har blitt en og annen, faktisk ganske mange seire i karrieren.

– Det hadde ikke vært mulig å drive med det uten en seier av og til, for hestehold er ikke gratis, sier Reidar og viser fram den røde gromgutten – Espepål, med lys man og hale.

Den ble kåra på Bjerke travbane. Selv om den døde dessverre så altfor tidlig, er det mange gode minner fra de fleste travbaner i Norge. Særlig mimres det over tida da banen på Birkeland ble bygget. Den førte til et veldig oppsving for hestesporten i distriktet.

Med lastebil i blodet

Det er også interessant å få en historieleksjon om lastebilens utvikling. Fra oppveksten i Horten med farens tre lastebiler. Historien går veien om den mest moderne med 90 hester og 12 tonns lass til dagens biler med 700 hester og 40 tonn etter seg. Det var mangt et tungt tak når bilene ble lesset og losset for hånd. Det var ikke truck eller traktor når et lass med takstein eller murstein kom med båt og skulle lastes om til bil. Til sand og singel ble det brukt spade.

– Det var en lastebilrevolusjon når min far fikk bil med tipp – riktignok var den slik at den måtte sveives opp med håndmakt, men jeg husker at det var stas med den bilen. Det var til og med en Ford med tvillinghjul, sier Reidar.

85 årsdagen ble feiret 22. november med selskap og kaker og kaffe og godord både her og der.

– Så lenge jeg beholder helsa sånn nogen lunde, og sertifikatet helt og fullt, er det greit. Med helsa blir det å ta en dag av gangen, sertifikatet blir for et år av gangen. Så går dagene med en daglig tur på bygda, med litt på travløp på TV – og så kommer jo barn og barnebarn på besøk, men det er et sota liv etter at Anny forsvant, sier Reidar.