Bondeorganisasjonene er i harnisk over Statens tilbud i jordbruksforhandlingene. Tirsdag samlet hundrevis av bønder fra hele landet seg foran Stortinget for å protestere mot forslaget som de mener vil rasere distriktsjordbruket.
Tilbudet fra Staten er 150 millioner høyere enn fjorårets tilbud, men 1,35 milliarder lavere enn det bøndene krever. Det mest alvorlige sett fra bøndenes side er imidlertid den tydelige dreiningen mot å favorisere større bruk på bekostning av små.
Landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP) bruker økt matproduksjon og styrking av heltidsbonden som hovedargumenter for sitt forslag. Samtidig hevdes det at bøndene med statens forslag vil få en inntektsutvikling på lik linje med andre arbeidstakere.
Bøndene frykter massenedleggelse av småbruk over hele landet dersom landbruksministeren får flertall for sitt forslag i Stortinget. De peker på at topografien og begrenset dyrka mark i store deler av landet vanskeliggjør store endringer i bruksstrukturen, og mener det er helt urealistisk å tro at noen få store bruk på flatbygdene på Østlandet og Jæren skal kunne produsere like mye eller mer enn alle småbrukene til sammen.
At den blåblå regjeringen varsler endringer i landbruket kommer neppe som noen overraskelse på noen, heller ikke bøndene. Jungelen av tilskudd og avsløringer av uforståelige og direkte miljøskadelige ordninger, som at norsk skinke og andre råvarer fraktes tusenvis av kilometer gjennom Europa for så å returnere til det norske markedet som et spesielt produkt, viser at det er på tide med en opprydding.
Ingen har vel heller noe imot at den norske matproduksjonen øker eller at det skal bli lettere å drive som heltidsbonde. Spørsmålet er om forslaget fra staten vil ha den ønskede virkningen. Vil det føre til massenedleggelse av mindre bruk landet over, som bøndene frykter og hevder? Og i såfall; vil da de gjenværende brukene være i stand til å øke produksjonen nok til å dekke opp tapet og litt til?
Ifølge de siste meldingene fra Norske Felleskjøp var norsk sjølforsyning av mat i 2013 nede i 37 prosent. Det er 12 prosent lavere enn i 2011. Samtidig hardner den globale kampen om matjord- og matressursene til for hvert år som går. Å øke sjølforsyningen bør derfor være et overordna mål for enhver norsk regjering.
I denne avisa kan du lese om ekteparet Borø-Svaland som i fjor satt igjen med en samlet årsinntekt på 300.000 kroner før skatt på gården på Svalandsheia. Da hadde de jobbet 1,7 årsverk på gården som regnes som et typisk sørlandsbruk.
Hvor mange av sørlandsbøndene vil orke å opprettholde gårdsdriften dersom de i tida framover skal sitte igjen med enda mindre? Hva vil det ha å si for tilgangen til norske matvarer i butikkhyllene, for bosettingen ute i distriktene og for kulturlandskapet dersom flere bønder legger ned? Og hva vil dreiningen mot et mer markedsstyrt jordbruk med større enheter gjøre med eksempelvis dyrevelferden og miljøet?
Vi mener det vil være et stort tap for distrikts-Norge dersom enda flere bønder – heltids som deltids – velger å legge ned gårdsdriften. Vi håper derfor Venstre og KrF er sitt ansvar bevisst og sammen med de rødgrønne sørger for å justere forslaget fra Listhaug & co slik at det ivaretar både de som driver smått og de som driver stort.
