Av Ole Aasen
Min gamle skolekamerat og gode venn, Egil Flakk, døde 14. jan. 2022 på sykehuset i Ålesund, nær 90 år gammel. Han ble gravlagt ved Borgund kirke 25. jan., ved siden av sin kone gjennom 63 år, Bodil, som gikk bort i 2019.
Egil ble født på Flakk 23. mai 1932. Egils mor døde da han var 3 måneder, Egil vokste derfor opp hos sin tante Gudrun og hennes mann Brun Berntsen. I sine første barneår bodde Egil med familien på Birkeland, og han hadde sine første 2 skoleår på Birkeland barneskole. Første skoleår var nesten ferdig da 2. verdenskrig brøt ut. Familien bodde da i annen etasje i huset ved Gybergskleiva (det huset Mai Liss Mollestad i dag eier), like ved det som i dag heter Birkelandsveien, men som den gang var Sørlandske hovedvei, parallelt med jernbanelinja til Lillesand-Flakksvandbanen, med posthuset på motsatt side av vei og bane. Det var nok da jeg ble kjent med Egil, vi hadde nesten felles skolevei i to år, og bodde heller ikke så langt fra hverandre. Familien overtok et småbruk på Flakk, og flyttet dit. Flakk hørte den gang til Mollestad skolekrets, så Egils videre skolegang ble på Mollestad skole.
Jeg hadde lite kontakt med Egil i årene som fulgte. Det var krig i fem år, og avstanden til Flakk føltes nok den gang lang.
Vi begynte begge på Birkeland realskole høsten 1948. Klasserommet vårt var i tilbygget til det gamle bedehuset. En to-årig skole, der vi gikk opp som privatister, dvs. vi hadde muntlig eksamen i alle fag, i tillegg til de fag en også måtte opp i skriftlig. Det kom opp sensorer fra Kristiansand katedralskole og eksaminerte oss. En etter en ble innkalt, etter alfabetet. Det gikk stort sett en dag til hvert fag. Når så alle var ferdige ut på ettermiddagen, sto vi og ventet spent på at sensoren kom ut på trappa for å lese opp karakterene til den enkelte i full offentlighet. Rart å tenke på i dag at de få minuttene en var inne og ble eksaminert, var avgjørende for de karakterene vi fikk på vitnemålet. Slik gikk det med eksamener om lag annen hver dag en måneds tid. Jeg tenker på dette når jeg i dag leser i avisen at nå er det nesten helt slutt på muntlige eksamener.
Vi ble veldig godt kjent med hverandre disse to årene skolen varte, og jeg ser tilbake på denne tiden som veldig gode år, der en knyttet vennskap som har vart hele livet. Jeg kommer tilbake til dette i slutten av innlegget. Vi var rundt 30 stk. som fullførte skolen. De fleste fra Birkenes, selvsagt, men også fra omkringliggende kommuner, og enkelte lenger borte, som Moi, Gyland, Rysstad i Setesdal.
De fleste av oss var 17 eller 18 år i 1950, og få, vil jeg tro, hadde klare planer for framtida, om valg av yrke f.eks. Noen gikk videre på det som den gang hette gymnas, andre fikk seg en jobb mens de tenkte på «veien videre», og for guttene var det også avtjening av verneplikten. Det var den gang veldig god tilgang på arbeid for ungdom, også for ufaglærte og uten utdannelse.
Det er vel rett å si at for de fleste i denne alder kommer en periode der utdannelse, familiestiftelse, og arbeid har hovedfokus. Det blir mindre tid til å dyrke vennskap hvis avstandene blir for store.
Egil begynte høsten 1953 på det som den gang het Stavanger tekniske skole, også kalt «mellomteknikken», i dag ingeniørhøyskole. Litt rart å tenke på at jeg samtidig startet på samme utdannelse ved Oslo tekniske skole, til og med på samme linje, og det uten at vi hedde snakket sammen om videre veivalg.
Egil traff Bodil, sin framtidige ektefelle mens han studerte i Stavanger. Bodil var fra Ålesund, eller rettere sagt nabokommunen Borgund. Bodil har fortalt at hun ble født i Spjelkavik 22.01.1934. Hun tok realskolen i Ålesund, og hadde tenkt å gå videre på husstellskolen på Stabekk. Hun var reist til Stavanger for å få praksis, og hun forteller: – Den unge studenten tok faktisk helt «innersvingen» på meg, og snudde opp ned på mine framtidsplaner.
Egil fikk jobb i Ålesund kommune, og begynte der rett over nyttår 1956. Bodil og Egil giftet seg nyttårsaften 1956.
Svigerfar til Egil, Knut Stafset, la egentlig grunnlaget for den virksomhet som Egil senere videreførte. Uten å gå for mye i detaljer, er det viktig å ta med seg dette: Sammen med to andre, startet Knut Stafset Spjelkavik Barnevognfabrikk A.s. i 1934 i et gammelt hønsehus. De andre eierne trakk seg ut etter et par år. Driften i det gamle hønsehuset var tungvinn. I 1937 ble det bygget ny fabrikk i Blindheimsbreivika. Mange av spesialmaskinene for framstilling av delene ble konstruert av Knut Stafset og bygd ved bedriften. Etter hvert omfattet produksjonen også sportsvogner og dukkevogner. Fabrikken brant ned i 1948. Da var 10 personer sysselsatt ved bedriften. Etter ca ett år var det reist en ny fabrikk i tre etasjer på branntomta. Konkurransen i barnevognmarkedet var imidlertid blitt så stor, at det ble bestemt å slutte med barnevognproduksjon. Det ble derfor ingen barnevognproduksjon i de nye lokalene. Men navnet ble beholdt i enda noen år, og det ble produsert mange slags produkter til andre bedrifter.
Midt i 50-årene ble det startet produksjon av de såkalte «knekk-beslagene», brukt til sovesofaer. Disse gjorde at ryggen kunne legges ned slik at sofaen ble en dobbeltseng.
I 1957/58 skiftet selskapet navn til A/S Spilka. Knekkbeslaget ble starten på en stor produksjon for møbelindustrien, og utover i 1960-årene ble beslag av forskjellige typer til møbelindustrien viktigste produksjon.
I mars 1956 skjedde det imidlertid en stor tragedie for familien. Knut Stafset døde av hjerteinfarkt på en skitur på Emblemsfjellet. Dette var et hardt slag for alle, og ingen i familien sto klar til å overta lederansvar. En midlertidig løsning ble iverksatt ved at en ansatt ble daglig leder av produksjonen, og Bodil og Egil, som da var forlovet, tok det meste av kontorarbeidet på kveldstid.
Det ble ganske snart klart at det å drive en bedrift på kveldstid var ingen god løsning. Det store spørsmålet var jo, hva skulle de gjøre? Bodils bror Kåre var bare 12 år, og Bodils mor hadde ikke vært noe involvert i bedriften. Heller ikke Bodil og Egil hadde erfaring i bedriftsledelse eller økonomi. De bestemte seg likevel for å prøve å videreføre driften, og det ble enighet med svigermor til Egil om en viss kompensasjon ved at Bodil og Egil overtok 50 prosent og Kåre, bror til Bodil 50 prosent. Hvordan de praktisk ordnet seg, går jeg ikke inn på her.
Egil startet nå på en karriere som er helt eventyrlig, og som er en stor gründer verdig: Ingen utdannelse innen bedriftsledelse, ingen utdannelse innen økonomi. Alt måtte læres ved selverfaring. Bodil tok etter hvert handelsskole og økonomisk gymnas og fikk erfaring innen denne side av driften. Det ble tatt ut minst mulig lønn til seg selv, alt overskudd ble «pløyd» inn igjen i bedriften. – Det er dette sunnmøringene har bygget seg opp på, uttalte Bodil en gang. – Men Egil er jo Sørlending, ble det påpekt. – Han er sunnmøring – så god som noen, repliserte Bodil. Egil har litt humoristisk sagt at det kanskje var hans interesse for Monopol i barndommen som hjalp til.
Bodil og Egil har to barn, Grete, som er født i 1958, og Knut, født i 1960.
Jeg kan ikke her komme inn på alt Egil har vært involvert i av virksomheter, men vil nevne Spilka med Husmorvinduet, eller H-vinduet som er det rette navnet.
En god historie Egil likte å fortelle: – På en messe på Sjølyst i Oslo samlet det seg en god del mennesker foran standen til Husmorvinduet. Egil gikk bort for å se hva som sto på. Det var en av de såkalte «rødstrømpene» som var svært opphisset og ropte at dette var en fornærmelse mot alle kvinner. Det var ikke bare de som skulle pusse vinduer. – Vi får skifte navn da, sa Egil da han kom bort til henne. – Hva blir så det nye navnet, ville dama vite. – Vi kaller det for H-vinduet, kom det kjapt fra Egil. – Det er jo nesten det samme, påpekte dama. – Nei, det er det slettes ikke, svarte Egil. – Det betyr at vinduet er så lett å pusse at selv en HERRE kan gjøre det. Dama brast ut i latter, og folkemengden løste seg opp. Slik ble navnet «H-vinduet» født i 1974.
Jeg vil også nevne Devold fabrikker i Langevåg, som Spilka Invest AS kjøpte i 1989. Devold, som hadde vært landets største tekstilfabrikk var begynt å skrante i 1960-åra, og kom etter hvert på salg. Egil så potensiale, 35.000 kvadratmeter samt andre verdier. I dag er det forskjellige slags virksomheter og det er skapt mange arbeidsplasser i lokalene.
Så må jeg nevne kulturpersonen Egil. Han framholdt ofte at det er viktig å ikke glemme det som var. Dette har vi jo fått erfare på Birkeland, ved hans gave til kommunen av lokomotivkopien som står i tilknytting til Tobias jorde. Videre etablerte han flåtermuseet på Flakk. I Devold fabrikker på Langevåg er det bygget opp et tekstilmuseum. Dette er det datter Grete som har vært primus-motor for. Han har videre vært sterkt involvert i det som kalles «Hægstad Gaard – Hellesylt» (Peer Gynt Galleriet AS).
Jeg vil på slutten komme inn på de fine vennskapsbånd som ble knyttet på Birkeland realskole. Men det tok likevel 25 år før vi ble samlet igjen på Birkeland. Så hadde vi vår store 50-års markering i år 2000, da Egil inviterte hele klassen med ektefeller til Ålesund. Det var en stor opplevelse for alle, og vi ble da skikkelig kjent med hverandre. Så etter år 2000 har våre treff vært tettere, og de siste sikkert 10 årene har våre treff vært årlige. Mange av disse har vært på Flåderhytta på Flakk. Vi har stor takknemlighetsgjeld til Grete og Knut som i mange år har hjulpet oss med praktiske ting ved våre samlinger.
Egils aller største og helt fortjente opplevelse var å bli slått til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Det var fylkesmann Lodve Solholm som på vegne av Kongen den 9. september 2011 sto for den høytidelige overrekkelsen til gründeren Egil Flakk.
Vi lyser fred over Egils minne.
