Motsetter seg riving

STORSLAGENT: Da Birkeland Motell åpnet var stedet noe helt spesielt, forteller Kari Hagen Unander. Her tilbake på gamle tomter.

Har en drøm om at motellet får nytt liv som kunstsenter.

– Det skjedde noe fantastisk da Kolbjørn Uldal overtok det bygget. Han brukte flere millioner kroner på å sette sammen et fantastisk motell. Det var vannliljer, opplyst bassen og alt mulig. Det var eventyrlig, sier Kari Hagen Unander.

Selv drev hun motellet på Birkeland i en årrekke, og hadde i ti år kunstgalleri i bygget. Folk fra hele landsdelen ble lokket til Birkeland, med fagre lovnader om både en kunstopplevelse og motellopplevelse uten sidestykke på Sørlandet.

– Bygget i seg selv er et kunstverk, og folk som sier det må rives, må rett og slett ta seg sammen. Det er et solid bygg, som er godt bygget. For meg var det en stor opplevelse å flytte til Birkeland, og se dette bygget for første gang, sier Unander, og slår fast:

– Det er nesten bare lasaroner og kunstnere som forstår verden. Alle de andre vil ha vekst. Vi må huske at dette er verdens vakreste land, og folk nå vil ha kortreiste opplevelser.

Motell, ikke hotell

Motellet er tegnet av arkitekt Rune Tobiassen. Gartner Bengt Johan Birkeland har stått for opparbeidelsen av hagen. Unander savner imidlertid de japanske kirsebærbuskene som har fått smake på motorsaga.

– Uldal tenkte langt fram i tid. Jeg husker sikringsskapet var enormt, og når du gikk rundt i rommene var det fantastisk å se varmegjenvinningssystemet. Det ingen hadde fortalt meg, var snøsmeltingssystemet utenfor, så jeg betalte strøm til jeg dånte, sier kunstneren.

Og bare for å slå det fast. Vi snakker om Birkeland motell, ikke hotell. Det er et motell, og vil alltid være et motell, påpeker den tidligere motellsjefen.

– Det er ikke et hotell, for du går ut av resepsjonen og inn på rommene. På et hotell trenger du ikke gå ut av bygningen for å komme til rommet ditt, sier Unander.

Foreslår kultursenter

Hun mener bestemt bygget må løftes til gamle høyder, og brukes som kultursenter. Når hun står utenfor motellet i sommersola, og ser bort på Tobias scene, blir hun enda mer sikker.

– Vi har ressursene i Birkenes til å sette bygget tilbake i god stand, slik det var. Det er mange kreative mennesker i bygda, som vil noe, og det er bare å se på Tobias jorde for en bekreftelse på det.

I perioden hun drev kunstgalleri sto etter sigende både kunstnere og kjøpere i kø. Helt rått, er begrepet galleristen selv bruker om perioden. Advokat Olav Hestenes bodde der hver sommer, forteller Unander. Wiggo Aadnevik likeså.

– Han er jo Sørlandets største maler, og betalte gjerne oppholdet med malerier. Noen påstår andre er større, men det stemmer ikke. Aadnevik har en rødfarge ingen andre klarer å fremkalle, sier hun.

Kirka må ut

Fargene som motellet nå er kledd i er for øvrig helt feil, skal vi tro henne. I storhetstida matchet fargene på bygget med uniformen til resepsjonisten. Nå håper hun noen vil engasjere seg for å blåse liv i bygget.

– Det var en vidunderlig tid, og hadde kommunen skjønt hva som foregikk foran øynene på dem, ville det kanskje ha vart. Men det var jo motsatt, og til alt overmål endte kommunen opp med kunstsamlinga som ble kjøpt inn til Birkenes kunstforening. Min argeste motstander i kommunen endte opp med et fantastisk maleri av nevnte Aadnevik, sier Unander.

Men hva med Frikirka, er det plass til en etter hvert ganske stor frimenighet i kunstnerens visjoner for bygdas vakreste bygg? Svaret er nei.

– Frikirka må finne seg en større plass å være, de er rett og slett for store til den beskjedne tomta. Stedet må bygges opp til å bli attraktivt igjen, for Lillesand slår jo alt i hjel. Greit de har havet, men vi har stillheten. Man kan nesten svømme i stillhet her opp, avslutter Unander.